Abstract
Oppgaven tar for seg forståelse og håndtering av taushet slik den kan fremstå i det dynamiske terapeutiske rom. Fremstillingen er først og fremst teoretisk, men henter også næring fra ulike kliniske vignetter. Diskusjonen tar utgangspunkt i den klassiske psykoanalytiske oppfatning av taushet som ensbetydende med motstand i den terapeutiske prosess, og viser hvordan denne utfordres av det psykoanalytiske utviklingsperspektivet. Når patologisk utvikling ikke lenger utelukkende forstås med utgangspunkt i nevrotisk konflikt, men også kan forankres i mangel og svikt i tidlige relasjoner, må den klassiske monologiske forståelsesmodellen erstattes av pluralistiske modeller. Forståelsen av taushet må dermed nyanseres og åpnes opp: den kan være uttrykk for så mangt. Taushet byr imidlertid på et epistemologisk dilemma i den terapeutiske prosess. Hvordan skal terapeuten, på tross av ordenes fravær, få innblikk i pasientens særegne problemstilling? Forfatteren hevder i denne sammenheng at mot-overføring trer frem og får en særegen rolle i arbeid med pasienter som i en eller annen form er tause. Gjennom motoverføringen får terapeuten informasjon om pasientens tilstand som ikke kan oppnås på annen måte. Når det avslutningsvis stilles spørsmål om hvorvidt taushet, på tross av pluralismen inkorporert i det psykoanalytiske utviklingsperspektivet, kan forstås innenfor rammene av ett og samme perspektiv, trer diskusjonene frem innenfor to ulike overføringsparadigmer: prestrukturell/strukturell overføring og Modells distinksjon mellom rommende og projektiv overføring. Forfatteren søker å vise hvordan begge perspektivene gir nyttige føringer i møte med taushet, både på forståelses- og intervensjonsnivå. Imidlertid kan ingen av de to fange den totale fenomenologiske kompleksitet som kjennetegner taushetsfenomenet. For å romme denne må vi bevege oss opp på et metateoretisk nivå der taushet alltid, uavhengig av sitt innhold, først og fremst forstås som et kommunikativt uttrykk. Bare slik kommer totaliteten i taushetens kompleksitet til sin fulle rett. Med dette som utgangspunkt konkluderes det med at taushet, så vel som tale, er et selvstendig, kommun-iserende uttrykk som både kan og bør inkorporeres som en meningsfull del av terapeutiske prosesser. På et teknisk nivå forutsetter dette at terapeutens lytteperspektiv rettes mot rommet mellom pasientens ord, så vel som mot ordene i seg selv.