Abstract
Med utgangspunkt i hvordan bevegelse har utgjort et nærmest fraværende tema i psykologisk teori hittil, søker jeg med denne oppgaven å vise hvordan bevegelse kan være en kilde til terapeutisk endring, og dermed et nyttig fokus i terapi. Dette gjøres innenfor en ramme av humanistisk og fenomenologisk tenkning. I humanistisk tenkning er forståelsen av selvregulering sentral. Kroppsfenomenologien beskriver hvordan bevegelse er eksistensielt for mennesket. Den teoretiske bakgrunn for å anta at bevegelse er endringsfremmende innebærer teori om implisitt hukommelse, nevrovitenskap og teori om relasjonen mellom emosjoner og bevegelse. Denne teorien redegjøres for, før jeg videre presenterer to terapiformer som eksplisitt benytter seg av bevegelse, både i sin forståelse av endring, og direkte i sine intervensjoner. Disse er sensorimotorisk terapi og danse- og bevegelsesterapi. I diskusjonsdelen beskriver jeg, basert på den presenterte teori, hvordan bevegelse kan være endringsfremmende på følgende måter: 1) Bevegelse fullfører en påbegynt emosjonell prosess, 2) Ny bevegelse gir nye prosedyrer og 3) Bevegelse forankrer opplevelser. Til slutt beskrives eksempler på hvordan terapeuter kan benytte bevegelse som intervensjon i terapirommet.