"For det er ikke akkurat sånn typisk de vedtakene vi fatter"

Abstract

Bakgrunn: Psykologspesialister fikk i 2001 mandat til å fatte vedtak om bruk av tvangsmidler etter §4-8 i psykisk helsevernloven (1999). Med innføringen av mandatet var det ønsket at psykologspesialistene med sin faglige kompetanse kunne bidra til reduksjon i bruk av tvangsmidler ved døgninstitusjon i psykisk helsevern. 21 år senere brukes tvangsmidler like hyppig i psykisk helsevern. Det er skrevet lite om psykologspesialistenes forståelse og rolleforståelse i vurderingene av tvangsmiddelbruk. Formål: Formålet med studien er å fremsette en empirisk basert analyse av hvordan faglig ansvarlige psykologspesialister forstår bruk av tvangsmidler, og hvordan de forstår sin rolle i forvaltning av tvangsmidler. Forskningsspørsmålene oppgaven forsøker belyse er: Hvordan forstår psykologspesialister med vedtakskompetanse bruk av §4-8 i phvl på døgnavdelinger? Hvilke implikasjoner får psykologspesialistenes forståelse av tvang for rolleutøvelse? Metode: Hovedoppgaven er et selvstendig forskningsprosjekt utarbeidet av studenten i samarbeid med medstudent. Det er brukt en kvalitativ tilnærming med individuelle dybdeintervjuer for å belyse forskningsspørsmålene da det er skrevet lite om temaet. Alle data er samlet inn, transkribert og analysert av studentene. Utvalget besto av seks psykologspesialister med vedtakskompetanse som i sin arbeidshverdag vedtok bruk av tvangsmidler. Utvalget besto av et bredt spekter i både yngre, eldre, mindre og mer erfarne vedtakskompetente psykologer ansatt ved ulike døgnavdelinger. En induktiv og refleksiv tematisk analyse ble brukt for å analysere dataene. Resultater: I analysen kom jeg frem til fire temaer. Tre temaer favner det jeg forstår som psykologspesialistenes sentrale forståelser om tvangsmidler; 1) Tvangsmidler som kan begrense potensielt skadeomfang er nødvendig på døgnavdelingene, 2) Tvangsmidler kan være ivaretakende og grunnlag for endring, men er ikke behandling, 3) Tvangsmidler som barriere for behandling og allianse. Et tema omfavner det jeg forstår som psykologspesialistenes sentrale forståelse av sin rolle opp mot bruken av tvangsmidler; 4) Beslutningene om tvangsmidler avgjøres i fellesskap. Funnene viser hvordan de vedtaksansvarlige forstår tvangsmidler som både noe som er ytterst nødvendig, men også som potensielt helseskadelig for pasientene. Videre finner jeg at emosjonsregulering er et sentralt 2 behandlingsmål, som tvangsmidlene både avhjelper og forhindrer. Studien finner at arbeidsformen og personalgruppens sammensetning er med på å forme bruken av tvangsmidler. Psykologspesialistene er sjeldent tilstede i den praktiske gjennomføringen av tvangsmiddelvedtakene, men er formelt ansvarlige. Jeg diskuterer om psykologens rolle innebærer en trippel lojalitetskonflikt mellom pasient, lovverk og miljøpersonal.