Modning og sorg i William Wordsworths dikt «The Boy of Winander». En psykoanalytisk fortolkning.

Abstract

Denne oppgaven undersøker William Wordsworths dikt «The Boy of Winander» gjennom psykoanalytisk teori om modning og sorg. Diktet inngår i Wordsworths poetiske selvbiografi The Prelude (1805/1979, V. l.364-397) og forteller om en gutt som pleide å ha intense interaksjoner med ugler, og gikk bort i tidlig barndom, uten en klar årsak, og at dikteren ofte har besøkt hans grav. Teorigrunnlaget består mest av Winnicotts teori om modningsprosesser og Freuds sorgteori. Tolkningen er metodologisk orientert mot diktets tekst, det vil si fortellingen og Wordsworths poetiske strategier, men det biografiske trekkes inn der det kan være klargjørende. Formålet er å skape en dialog mellom teorien og diktet, ved å trekke inn andre passasjer fra The Prelude og andre arbeid av Wordsworth som kan belyse diktet, og fremheve forskjeller mellom diktet og teorien. Tidligere betydningsfull forskning om diktet mangler begrepet om de tidlige relasjonelle prosessene som synes å utspille seg mellom gutten og uglene, mens tidligere psykoanalytiske tolkninger legger hovedvekt på latente biografiske sammenhenger som gjør at de går glipp av Wordsworths poetiske strategier; denne tolkningen søker å dekke disse manglene. Diktet tolkes gjennom to problemstillinger: 1. Hvordan kan psykoanalytisk teori om modningsprosesser kaste lys på ulike aspekter ved barnets relasjon med uglene? 2. Hvordan kan psykoanalytisk teori om sorg belyse dikterens forhold til guttens grav? Ut fra Winnicotts teori (1953/1971) kan guttens relasjon med uglene tolkes som et overgangsrom (transitional space), der uglene er nærværende og tilstede. Guttens død tolkes som et uttrykk for Wordsworths begrep «fornektet av hukommelsen» (disowned by memory) (1805/1979, I. l. 648), som antyder både et tap av kjærlige og fyldige erindringer, og en poetisk strategi som handler om å gripe tilbake til disse. Freuds teori om sorg kan synliggjøre et sorgarbeid i dikterens forhold med guttens grav, der tapet forsones med erstatninger og minnesmerker (1915/2011) og samtidig at samværet med uglene er internalisert i dikterens opplevelse av besøke graven (1917/2011; 1923/2014). Forholdet mellom Winander-gutten og dikteren er imidlertid tvetydig, og til slutt drøftes det hvorvidt tapet av gutten og erindringstapet han muligens kan stå for også kan være fiktivt, noe som ses i lys av Freuds observasjoner om tapet i melankoli (1917/2011).