Abstract
I denne case-studien utforsker jeg hvordan aktører i én skole, skolens eier og ett UH- miljø arbeider i partnerskap for å utvikle skolens pedagogiske praksis innenfor begynneropplæring i skriving. Studien tar for seg hvordan aktørene organiserer og gjennomfører utviklingsarbeidet. Studien omfatter erfaringer som lærere, skoleledere, rektor og ansatte i ett UH- miljø har med Desentralisert kompetanseutvikling (Retningslinjer for tilskuddsordning for lokal kompetanseutvikling i barnehage og grunnopplæring, 2021). Elev og/eller foreldreperspektivet er ikke inkludert i denne studien. Formålet med studien er å få frem kunnskap om hvordan partnerskapssamarbeidet utarter, når aktørene fra skolen og ett UH- miljø skal arbeide sammen om kompetanseutvikling. Min problemstilling er Hvordan iverksettes, gjennomføres og erfares partnerskapssamarbeid mellom skolen og UH – miljøet i Dekom? Problemstillingen utforskes gjennom fem forskningsspørsmål: 1. Hvordan ble beslutninger om utviklingsområde tatt, og hvordan medvirket de ansatte ved skolen? 2. Hvordan bestemte skolen og UH temaer og konkretisering for partnerskapssamarbeidet? 3. Hva tenker aktørene i skolen og i UH om å lære i partnerskap? 4. Hva mener aktørene i skolen og i UH om at det igangsettes desentralisert kompetanseutvikling gjennom en tilskuddsordning? 5. Hvordan har skolens og UHs ledelse involvert seg i partnerskapssamarbeidet i Dekom? For å kunne svare på problemstillingen, har jeg intervjuet lærere, rektor, skoleeier og ansatte i ett UH- miljø. De teoretiske bidragene til denne oppgaven bygger på flere studier om profesjonsfellesskap i skolen, og skoleutvikling gjennom individuell og kollektiv læring. I den teoretiske innrammingen for denne studien har jeg brukt Sfard (1998), Paulsen (2021) og Crossan et al. (1999). Kort oppsummert fant jeg i denne studien at skoleeierleddet og skoleledelsen har tatt lokalt eierskap til skoleutviklingsarbeidet. Dette er gjort ved å gjøre utviklingsarbeidet til sitt eget skoleutviklingsprosjekt, med utgangspunkt i skolens kompetansebehov. Funn i studien tyder på at de lokale skoleaktørene i kommunen er seg bevisst at ansvaret for å utvikle det pedagogiske innholdet i skolen ligger i skolen som organisasjon, og at Dekom, ved å være en tilskuddsordning, kan være et bidrag til at skolens behov for utviklingsarbeid kan realiseres. Det empiriske materialet indikerer også på at UH-miljøets kompetansebidrag blir sett som svært viktig av både lærere og rektor, når det gjelder tilføring av ny kunnskap inn i skolens kollektive læringsprosesser, og i lærernes undervisning. Dette tilsier at ny kunnskap utviklet i partnerskap mellom skolen og UH-miljøet kan ha et potensiale til å kunne manifestere seg som ny institusjonalisert praksis ved skolen (avhengig av hvordan prosessen utspiller seg). Ett annet funn i studien knyttes til læringsprosessene, der lærerne blir presentert for forskningsbasert kunnskap om skriveopplæring fra UH. Det empiriske materialet indikerer at en forutsetning for at lærerne skal lære av UH-miljøet, er at de opplever at den kunnskapen de blir presentert for, er relevant for deres undervisning. Med andre ord er spørsmålet om partnerskapets nytte og virkninger avhengig av kvaliteten i prosessene mellom UH-miljøet og skolens personale. Disse slutningene har gyldighet for det aktuelle caset, men trusler mot reliabilitet og validitet vil drøftes.