Abstract
Bakgrunn og problemstilling: Flyktninger kan ha en vanskelig forhistorie og økt risiko for å utvikle psykiske lidelser. Denne oppgaven ser på hva som hjelper flyktninger å finne seg til rette og bygge opp et godt liv i Norge, til tross for tidligere omfattende tap og motgang. Resiliens kan defineres som tilpasning, fungering og trivsel til tross for motgang. Derfor har vi nyttiggjort oss av begrepet og tilhørende forskning. Det er et voksende antall studier som undersøker resiliens hos flyktninger, men et fåtall er gjort i Norge. Forskningslitteratur understreker viktigheten av å se på resiliens i relevant kontekst, og forteller også at forhold i vertsland er av betydning. Derfor vil vi se på hvordan flyktninger i Norge opplever at omgivelsene legger til rette for eller hindrer god tilpasning, fungering og trivsel, og slik se på hvordan omgivelsene legger til rette for eller hindrer resiliens. Metode: Oppgaven er et selvstendig forskningsprosjekt og forfatterne har selv gjennomført alle deler av prosessen. Vi intervjuet ni flyktninger med et fokus på deres konkrete hverdag, inspirert av Hanne Haavinds livsformsintervju. Intervjuene ble tatt opp som lydfiler, deretter transkribert. Vi brukte refleksiv tematisk analyse som verktøy, og fokuserte i analysen særlig på hva informantene opplevde som betydningsfullt i omgivelsene for deres tilpasning, fungering og trivsel, for å undersøke hva som kan ha styrket resiliens i deres liv. Resultater: Vi trekker frem tre temaer. Sosiale og økonomiske rammer var av stor betydning. Her ble trygghet, dekking av basale behov, utdannelse og arbeidsliv, ordninger som muliggjør familie og trosliv samt tilrettelegging, trukket fram. Sosial kontakt med nordmenn var også betydningsfullt, men kunne være vanskelig å oppnå. De som hadde klart å oppnå kontakt, fortalte at dette hadde økt deres trivsel og var til hjelp i integreringsprosessen. De som ikke hadde lyktes, satte ord på ensomhet og utenforskap. Flere hadde også opplevelser av «Systemet» som hinder. Forvirrende informasjon, å bli overlatt til seg selv, lange ventetider og å bli møtt med avvisning, utpekes som særlig krevende, og kunne gjøre velferdsordninger utilgjengelige. Aspekter ved regelverket kunne også oppleves som hinder. Konsekvensene kunne gå utover deres liv, helse, økonomi og familie. Konklusjon: Vi har sett på hvordan det norske samfunnet kan være, ut i fra informantenes beretninger, av betydning for flyktningers tilpasning, fungering og trivsel, og dermed virke å være av betydning for deres resiliens. Vi diskuterer til slutt hvordan denne kunnskapen kan være relevant for psykologer.