| dc.description.abstract | Koronapandemien utgjorde en betydelig belastning på norsk kulturliv. Omfattende nasjonale smittevernstiltak gjorde at kunst- og kulturtjenester som krever fysisk bruk av arealer der folk samles i grupper (konsertlokaler, teatre, festivaler o.l.), forsvant. Som en følge av dette ble utøvende kulturarbeidere rammet særlig hardt av koronapandemien. Til tross for å kunne karakteriseres som et ekstremtilfelle, har pandemien allikevel belyst noen grunnleggende problemstillinger innen utøvende kunst og kreativ næring i Norge. En antagelse i denne studien er derfor at funnene som fremkommer i resultatene ikke har sitt absolutte utgangspunkt i pandemien, men til nå har ligget mer latent innenfor utøvende kunstneryrker (og frilansarbeid som sådan). Denne utforskende studien tar utgangspunkt i forskningsspørsmålet «hvordan oppfatter norske, utøvende populærmusikere at deres arbeidsliv endret seg som følge av koronapandemien?». I faglitteraturen blir utøvende kulturarbeidere ansett som arketypen av såkalte ‘frie arbeidere’, og følgelig kan denne yrkesgruppen plasseres innenfor rammene av gig-økonomien. Parallelt med dette er det anslått at fremtidens arbeidsmarked i større grad kommer til å være preget av den typen oppdragsbasert arbeid som karakteriserer gig- økonomien, og som historisk sett har vært rådende innen utøvende kunstfag. Denne studien vil derfor være verdifull ikke bare for utøvende kreative yrker, men også for dagens (og fremtidens) generelle arbeidsmarked. Datainnsamling foregikk gjennom 11 semi-strukturerte intervjuer av norske, utøvende populærmusikere. Gjennomsnittsalderen til informantene er 31,1 år, og har en kjønnsfordeling på 54,55% menn og 45,45% kvinner. Til tross for varierende fartstid anses alle informantene som anerkjente musikere innenfor sine felt og sjangre. Intervjuene ble strukturert rundt en variant av SWOT-tilnærmingen, hvis prosedyreretningslinjer består av samlende spørsmål uten et eksplisitt teoretisk grunnlag. Det innsamlede datamaterialet ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering (STC), som innebærer en analytisk reduksjon, med skiftninger mellom dekontekstualisering og rekontekstualisering av datasettet. STC er en deskriptiv tilnærming som presenterer informantenes beskrivelser av egen erfaring med et emne, fremfor å utforske mulige underliggende betydninger av det som ble sagt. Dette er forenlig med mitt forskningsspørsmål. Resultatene viser en rekke ulike tilpasninger og responser på endringene korona- pandemien påførte musikeres arbeidsliv, og gir et innblikk i utfordringer og muligheter denne arbeidsgruppen har erfart som følge av den langvarige pandemisituasjonen. I diskusjonen plasseres informantenes ulike tilpasninger inn i arbeidspsykologiske teorier om kompetanse- modeller, job crafting og arbeid-liv-balanse. Med dette beskrives hvordan norske, utøvende populærmusikere har opplevd endringen koronapandemien påførte deres arbeidsliv, og hvordan de har tilpasset seg denne plutselige endringen. Denne studien gir økt kunnskap om utøvende kunstneryrker, og belyser samtidig noen mer generelle aspekter ved den stadig økende arbeidsgruppen bestående av frie, uavhengige arbeidere. | nob |