Abstract
Bakgrunn: Donald Winnicott beskrev lek som essensielt for barnets utvikling, og lek er i dag en anerkjent metode i terapi med barn og unge. Lek kan potensielt også være viktig for voksne, og Winnicott selv foreslo humor som en voksen lekeform. Med utgangspunkt i dette stiller vi spørsmål ved humorens relevans og potensiale i psykoterapi. Humor er beskrevet som et oversett tema i psykoterapilitteraturen, og vi foreslår at en undersøkelse av humorens endringsbefordrende potensiale fordrer en undersøkelse av humor på fenomennivå. Humor er foreslått å være et funksjonelt fenomen, men kan humor bidra til utvikling og psykologisk vekst også utover dette? En avklaring av humorens utviklingsfremmende kvaliteter vil kunne peke mot humorens relevans som en intervensjon i terapi. Metode: Vi har antatt et bredt epistemologisk standpunkt for vår konseptuelle undersøkelse av humorens plass i terapi. Vi har gjort tre narrative litteraturgjennomganger innenfor humorteori, utviklingspsykologi og psykoterapi. Resultatene er samlet i en deduktiv prosess for å skape et konseptuelt rammeverk for humorens endringsbefordrende potensiale. Resultat: Som fenomen fremstår humor å kunne være en betydelig ressurs for enkeltmennesket. Samtidig kan det argumenteres for humorens utviklingsfremmende potensiale, da humor fremstår å bære i seg mange av de utviklingsfremmende kvalitetene som leken. Samtidig viser utviklingspsykologien hvordan humor fremstår å være et potent relasjonelt verktøy som kan stimulere kontakt, tilknytning og mentalisering. På psykoterapifeltet ser vi at humor i terapi fremstår å være en intervensjon som bærer i seg både intrapsykiske og interpersonlige utviklingsmuligheter, så vel som utfordringer. Diskusjon: Avslutningsvis er oppgavens ulike deler samlet i en diskusjon hvor vi samler beskrivelsene av humor som fenomen og presenterer en teori om humorinteraksjoner som et grunnleggende mentaliserende samspill. Konklusjon: Med utgangspunkt i byggesteinene for utvikling av mentalisering har vi utarbeidet et konseptuelt rammeverk for humorens endringsbefordrende potensiale gjennom en beskrivelse av hvordan humoren kan stimulere mentalisering. Vi bruker dette til å konkludere med humorens relevans og potensiale i psykoterapi. Utfordringer med humor i terapi, begrensninger ved oppgaven, og spørsmål til videre forskning er diskutert.