Abstract
Bakgrunn: Det er lenge blitt foreslått at parforholdet til foreldrene er viktig for barnas fungering. Effekten av støtte i parrelasjonen på ulike prosesser i familien, slik som oppdragelse, er forsket lite på. Både parforholdet og oppdragelse kan påvirke barns vansker. To måter å belyse sammenhengene mellom parrelasjonen, oppdragelse og vansker hos barn er ved hjelp av spillover-hypotesen og den heuristiske modellen for emosjonssosialisering. Det er tenkelig at hvorvidt paret støtter hverandre vil ha innvirkning på barns tilpasning, blant annet gjennom hvordan foreldrene møter barnet. Derfor hadde vi som mål for vår studie å undersøke sammenhengene mellom partnerstøtte og foreldrenes reaksjoner på barns følelser, også kalt emosjonssosialisering, med barns eksternaliserende og internaliserende vansker. Våre hypoteser var at partnerstøtte og emosjonssosialisering predikerer eksternaliserende og internaliserende vansker hos barnet. Videre hadde vi en hypotese om at det ville være en sammenheng mellom partnerstøtte og emosjonssosialisering for utviklingen av barns vansker, enten ved moderering eller mediering. Metode: Denne kvantitative studien ble basert på allerede innsamlet data fra pretest for pilotstudien «Innstilt på barn», en kontrollert pilotstudie ledet av Evalill Bølstad Karevold ved Psykologisk Institutt i Oslo. Vårt utvalg besto av 38 barnehagebarn i alderen 5-6 år og deres foreldre. Studiens data omhandlet foreldrenes opplevelse av partnerstøtte, emosjonssosialisering og barnas eksternaliserende og internaliserende vansker, og ble innhentet ved hjelp av spørreskjemaer. Måleinstrumentene Partnerstøtte, Coping with Children’s Negative Emotions Scale (CCNES), Eyberg Child Behavior Inventory (ECBI) og Preeschool Anxiety Scale-Revised (PAS-R) ble benyttet. Våre hypoteser ble undersøkt ved hjelp av korrelasjonsanalyse, hierarkisk regresjonsanalyse og medieringsanalyse. Resultater: Resultatene støttet delvis våre hypoteser. Partnerstøtte var negativt korrelert med eksternaliserende vansker hos barna, og foreldrenes ikke-støttende reaksjoner på barns følelser var positivt korrelert. Likevel var det kun hvorvidt det var støtte i paret som hadde betydning for barnets eksternaliserende vansker, da partnerstøtte og foreldrenes ikke-støttende reaksjoner ble vurdert samtidig. Foreldrenes ikke-støttende reaksjoner overfor barnas følelsesuttrykk forklarte ikke noe ytterligere for barns eksternaliserende vansker utover det partnerstøtte allerede gjorde. Støttende reaksjoner hos foreldrene overfor barns følelser hadde ingen betydning for barnas vansker. Heller ingen forbindelser ble funnet for internaliserende vansker. Våre funn støttet ikke at det var en sammenheng mellom partnerstøtte og emosjonssosialisering, ved mediering eller moderering. Konklusjon: Våre funn indikerer dermed at partnerstøtte spiller en viktig rolle for barnets utvikling av eksternaliserende vansker. Hvorvidt foreldreparet støttet hverandre var en viktigere faktor for å forklare vanskene enn hvordan foreldre reagerte på barns vanskelige følelser. Funnene belyser at det som skjer i parforholdet, som hvorvidt paret støtter hverandre, vil være med på å påvirke barns utvikling. Det kan derfor være en fordel å også fokusere på parforholdet når barnet kommer til behandling for eksternaliserende vansker. I familier der foreldrene støtter hverandre mindre kan dette påvirke barn negativt. Studien vår er dermed et verdifullt bidrag til et forskningsfelt som til nå har hatt lite fokus på hvordan partnerstøtte og foreldrestil sammen påvirker barnas fungering.