Original version
Tidsskrift for Rettsvitenskap. 2021, 124 (02-03), 97-164, DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3096-2021-02-03-01
Abstract
Artikkelen behandler det konstitusjonelle eller semi-konstitusjonelle vernet av økonomiske rettigheter mot etterfølgende regulering under henholdsvis Grl. §§ 97 og 105 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, første tilleggsprotokoll, artikkel 1. Et hovedsynspunkt i artikkelen er at det grunnlovsmessige reguleringsvernet grunnleggende sett bygger på en presumsjonsbasert avveiningsnorm med to motstående utgangspunkter, som i grove trekk samsvarer med utgangspunktene under EMK P1-1. Et grunnleggende utgangspunkt er at økonomiske rettigheter kan reguleres med virkning for fremtiden. I dette ligger en normativ føring for avveiningsnormen som tilsier en høy terskel for rettighetsvernet – etter Grl. §§ 97 og 105 gjerne formulert som et krav til at inngrepet må være «klart urimelig eller urettferdig» eller utfra en helhetsvurdering er «sterkt urimelig». Artikkelen viser imidlertid at dette utgangspunktet ikke gir noen egnet formulering av vurderingstemaet i alle tilfeller av omfattende rettighetsinngrep. Både under EMK P1-1 og Grl. §§ 97 og 105 er det holdepunkter for at etterfølgende regulering som i vesentlig grad griper inn i og rokker ved berettigete forventninger og innrettelse aktualiserer et skjerpet forholdsmessighetskrav. Under norsk rett kan dette i samsvar med Høyesteretts nyere praksis formuleres som et krav til «sterke samfunnsmessige hensyn».