Abstract
Forfattere: Mari Ringsaker og Marie Stensby. Tittel: “Selvmord etter kontakt med psykisk helsevern blant pasienter uten spesifikk diagnose”. Veiledere: Ekstern hovedveileder har vært Fredrik A. Walby ved Nasjonalt Senter for Selvmordsforskning og -forebygging (NSSF) tilknyttet Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo. Biveileder knyttet til Psykologisk Institutt ved Universitetet i Oslo har vært Hanne Weie Oddli. Bakgrunn: Psykiske lidelser er en av de største risikofaktorene for selvmord. Derfor er behandling av psykiske lidelser viktig i forebygging av selvmord. Tidligere forskning har funnet at en stor andel pasienter i psykisk helsevern for voksne som endte opp med å ta sitt eget liv ikke var registrert med noen spesifikk diagnose siste gang de var i kontakt med helsetjenesten. Mellom 2008 og 2018 gjaldt dette 434 mennesker i Norge. Utilstrekkelig diagnostisering kan potensielt føre til dårligere behandling og i verste fall bidra til at pasienter som trenger det ikke får noe behandlingstilbud. Det er behov for mer kunnskap om denne gruppen for å i større grad kunne utarbeide selvmordsforebyggende tiltak som har effekt. Så langt vi vet er dette den første studien internasjonalt som spesifikt undersøker pasienter med uspesifikke diagnoser som døde i selvmord. Problemstilling: Formålet med denne studien var å undersøke hva som kjennetegner pasienter uten spesifikke diagnoser som døde i selvmord, og deres kontakt med spesialisthelsetjenesten, sammenlignet med pasienter som var registrert med en spesifikk F-diagnose ved siste kontakt med psykisk helsevern. Metode: Nasjonal registerstudie over alle selvmord fra 2008 til 2018 blant personer som hadde kontakt med psykisk helsevern for voksne innen de siste 365 dagene før dødstidspunktet. Studien benyttet data samlet inn av NSSF i et kryss-seksjonelt observasjonelt design. Resultater: Over halvparten av pasientene i utvalget hadde vært registrert med minst én spesifikk Fdiagnose det siste året før død. Antall pasienter med uspesifikke diagnoser sank betydelig mellom 2016 og 2017. Pasienter uten spesifikk diagnose ved siste kontakt hadde færre kontakter med PHV siste år, færre hadde hatt døgnopphold og blant de som hadde hatt døgninnleggelse var denne kortere. Vi fant signifikante forskjeller på de samme variablene når vi sammenlignet pasienter uten spesifikk diagnose siste år med pasienter med minst en spesifikk F-diagnose siste år, men med systematisk større forskjell på gruppene. Vi fant også forskjeller i bruk av uspesifikke diagnoser mellom ulike helseforetak. Konklusjon: Manglende spesifikk diagnose kan for en stor andel pasienter sannsynligvis forklares av diagnostisk eller administrativ praksis i helseforetakene. Pasienter som fikk en uspesifikk diagnose ved siste kontakt med PHV og som senere tok livet sitt kjennetegnes hovedsakelig av at de hadde hatt kortere og færre kontakter med PHV og færre hadde hatt døgninnleggelse. Dette gjelder i enda større grad for de som ikke hadde fått noen spesifikk diagnose tidligere samme år. Funnene kan tyde på at de første timene på poliklinikk kan være avgjørende, og at å sikre oppfølging etter avsluttet kontakt kan være et forebyggende tiltak.