Abstract
Bakgrunn: I Norge er det polikliniske helsetjenestetilbudet i psykisk helsevern aldersinndelt, som vil si at vi har ett for barn og unge (0–18 år), kalt Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP), og ett for voksne, kalt Distriktspsykiatrisk senter (DPS). Det betyr at ungdommer som går i behandling, og fortsatt har behov for hjelp etter at de har fylt 18 år, må bli overført til DPS og fortsette behandlingen der. I denne perioden er de unge samtidig på vei inn i voksenlivet og må håndtere utfordringer knyttet til det å bli voksen. Eksisterende forskning tyder på at overgangen kan være utfordrende, men vi vet fortsatt lite om hvordan de unge selv opplever og forstår overgangen fra BUP til DPS. Formål: Denne undersøkelsen har som formål å undersøke hvordan unge subjektivt erfarer og forstår overgangen fra BUP til DPS. Metode: Studien er et selvstendig forskningsprosjekt der forfatterne har stått for samtlige steg i arbeidet: idé, design, datainnsamling, transkribering, analyser og ferdigstilling av det skriftlige arbeidet. Datamaterialet består av ti semistrukturerte dybdeintervjuer med ti unge voksne som har vært igjennom overgangen fra BUP til DPS. Deltakerne er rekruttert gjennom den ideelle stiftelsen Forandringsfabrikken. Vi bruker tematisk analyse som metode, med en kunnskapsfilosofisk forankring i hermeneutisk fenomenologi. Resultater: Resultatene kan oppsummeres i ett overordnet tema: Jeg trenger et eget sted sammen med en trygg voksen, og fire hovedtemaer: 1) Jeg strever med tillit, 2) Jeg trenger avstand fra foreldrene mine, 3) Jeg trenger å jobbe med det som betyr noe for meg, og 4) Jeg lurer på om jeg er voksen nå. Diskusjon: I diskusjonen anlegger vi et utviklingsperspektiv som betoner autonomi og løsrivelse som sentrale utviklingsoppgaver i ungdomstiden. I tillegg diskuterer vi resultatene i lys av behandlingsfilosofiske perspektiver som vektlegger betydningen av terapeuten og den terapeutiske relasjonen i psykologisk behandling. Konklusjon: Funnene våre understøtter tidligere psykoterapiforskning som peker på viktigheten av at terapeuten etablerer en relasjon som er preget av både trygghet, autonomi og medvirkning. Dette kan bidra til å forhindre eller redusere frafall (drop-out) i overgangen fra BUP til DPS. Ikke minst kan en slik terapeutisk relasjon bidra til å gi unge som mottar behandling i psykisk helsevern en opplevelse av å bli møtt som et subjekt framfor et objekt, samt bidra til å fremme deres utviklingsprosesser på vei inn i voksenlivet.