Abstract
Forfattere: Marit Solhaug Næss og Vivian Tvedt Tittel: Fremtidsforventninger og psykisk helse blant ungdom som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere. Veiledere: Tine K. Jensen og Pål Ulleberg. Bakgrunn: Enslige mindreårige asylsøkere er barn som har flyktet fra hjemlandet sitt uten sine primære omsorgspersoner, og de regnes av FNs høykommissær for flyktninger som den mest sårbare gruppen flyktninger. Imidlertid har få studier sett på enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norge når de er under 16 år, og det etterlyses studier som ser på hvordan disse barna tilpasser seg et nytt liv i eksillandet. Teorien om mulige selv tilsier at individer danner seg indre representasjoner om hvem de kan bli i fremtiden, og at disse «mulige selv» kan fungere som en motivasjonell drivkraft for å nå målene sine. Med utgangspunkt i denne modellen undersøkte vi fremtidsforventninger og psykisk helse blant enslige mindreårige asylsøkere. Dette var med et formål om å øke forståelsen for hvordan man kan sikre god psykososial tilpasning blant denne gruppen. Metode: Studien baserte seg på datamaterialet innsamlet ved første og tredje undersøkelsesrunde av det longitudinelle forskningsprosjektet «Enslige mindreårige asylsøkere: Kartlegging av traumeerfaringer og psykisk helse» utført ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress». Fremtidsforventninger, samt assosiasjon mellom fremtidsforventninger og psykisk helse, ble undersøkt hos et utvalg bestående av 46 ungdommer som kom til Norge som enslige mindreårige asylsøkere før fylte 16 år, som ble fulgt over en femårsperiode. Fremtidsforventninger ble kartlagt med selvutfyllingsskjemaet Aspiration Scale for Refugees and Migrants (ASRM), mens psykisk helse ble kartlagt ved bruk av Hopkins Symptom Checklist-37A (HSCL-37A). Resultater: Ungdommene hadde et vidt spekter av positive fremtidsforventninger, både før de forlot hjemlandet sitt, så vel som etter fem år i Norge. Ungdommene hadde høyest forventninger tilknyttet trygghet og tilhørighet, utdanning og arbeid. Videre var det over tid en signifikant økning av forventninger knyttet til tilnærmet samtlige mål. Ungdommenes egne fremtidsforventninger samsvarte også i høy grad med familiens antatte forventninger. Pearsons korrelasjonsanalyser viste at etter fem år i Norge var ungdommenes fremtidsforventninger knyttet til trygghet og tilhørighet og skole og arbeid, assosiert med lavere angst- og depresjonssymptomer målt på samme tidspunkt. Det var ingen signifikant sammenheng mellom fremtidsforventninger før de flyktet og angst og depresjon etter fem år. VII Ungdommer som hadde fått innfridd forventninger om oppholdstillatelse og en god jobb hadde signifikant lavere nivåer av angst- og depresjonssymptomer, mens ungdommer som hadde innfridd mål om å studere hadde høyere nivåer av angst- og depresjonssymptomer. Konklusjon: Studien indikerer at enslige mindreårige har et positivt syn på fremtiden, og de opplever at mange av deres mål er mulig å innfri i Norge. Funnene våre tyder på at ungdommenes fremtidsforventninger å være påvirket av betydningsfulle andre, og må sees i lys av den sosiokulturelle konteksten de befinner seg i, i tillegg til at endringer i forventninger påvirkes av at de befinner seg i en overgang til voksenlivet. Videre synes høye fremtidsforventninger, samt det å få innfridd spesifikke forventninger, å være assosiert med mindre psykiske helseplager. For å best mulig sikre optimal utvikling hos disse ungdommene, bør det tilstrebes at de får hjelp og støtte til å utarbeide mål for fremtiden, samt å etablere strategier for hvordan disse målene kan innfris. Videre er det behov for flere studier som undersøker mekanismer som former enslige mindreåriges fremtidsforventninger og hvordan forventninger kan fungere som en psykologisk buffer i møte med belastning.