| dc.description.abstract | Bakgrunn: Oppfølgingsstudier har vist at 20-30 % av pasienter med spiseforstyrrelser (SF) utvikler langvarige symptomer som svekker deres hverdagsfungering. Lidelsen har den høyeste dødelighetsraten av alle mentale lidelser og prognosen for å bli frisk reduseres jo lenger lidelsen varer. Det er presserende å utvikle tidlige og effektive intervensjoner rettet mot SF. Allikevel er det få studier som undersøker hva som predikerer forløpet til disse pasientene, og på tvers av de studiene som eksisterer forblir disse faktorene uavklarte. En betydelig andel av pasienter med SF har opplevd tidlige traumebelastninger. Samtidig tilstedeværelse av SF og traumer kan få alvorlige konsekvenser. På denne bakgrunn er det et behov for longitudinelle studier som kan undersøke om traumatiske belastninger i barndom predikerer utfall og forløp ved SF. Dette kan gi økt forståelse av hvorfor noen får et langvarig sykdomsforløp, hvilket vil kunne bidra til å utvikle intervensjoner som øker sannsynligheten for bedre utfall. Forskningsspørsmål: Hovedformålet med denne studien var å undersøke om traumatiske opplevelser i barndom predikerer forløp og behandlingsutfall hos voksne med alvorlig, langvarig SF. Dette ble gjort gjennom følgende forskningsspørsmål: 1. Predikerer spesifikke traumer (dvs. emosjonelt misbruk, fysisk misbruk, seksuelt misbruk, emosjonell neglekt og fysisk neglekt) SF over et langtidsforløp? a) Predikerer spesifikke traumer alvorlighetsgrad av SF symptomer over tid målt med et dimensjonalt spiseforstyrrelsesmål, Eating Disorder Examination-intervju (EDE)? b) Predikerer spesifikke traumer tilhørighet til et predefinert non-responderforløp, målt med EDE? 2. Er det en additiv effekt av traume på alvorlighetsgrad av SF symptomer målt med EDE over et langtidsforløp? Metode og datainnsamling: Data som dannet grunnlaget for denne studien var basert på allerede innsamlede data fra en større prospektiv oppfølgingsstudie, og pågående doktorgradsavhandling, av voksne pasienter som har mottatt spesialisert døgnbehandling for SF ved Modum Bad i perioden August 1998 til Juni 2001. Alle har gjennomført klinisk intervju for å avdekke traumeopplevelser i barndommen, og repeterte kliniske intervju for å måle frekvens og intensitet/alvorlighet av kjernesymptomer på SF ved innkomst, utskrivelse, ett år etter innkomst, to år etter innkomst og fem år etter innkomst. Regresjonsanalyser, i form av logistisk regresjon og flernivåanalyse (MLM-analyse), ble benyttet for å belyse studiens forskningsspørsmål. Resultat: Ved bruk av MLM-analyse og EDE som utfallsmål, predikerte seksuelt misbruk høyt nivå av SF-symptomer over tid (β = .02, p = .001). Logistisk regresjonsanalyse samsvarte med dette da seksuelt misbruk predikerte tilhørighet til et predefinert non-responsforløp basert på EDE (β = .19, p = .003, OR = 1.21, 95 % K.I. [1.06, 1.37]). Samtidig indikerte funnene at ingen av de andre formene for traume, eller kumulative traumer, ga et unikt statistisk signifikant bidrag i å predikere dårligere forløp og utfall. Konklusjon: Denne studien identifiserte seksuelt misbruk som en prognostisk faktor for inneliggende pasienter med SF. Funnene støtter tidligere forskning som viser at seksuelt misbruk predikerer alvorlighet på SF-symptomatologi longitudinelt. En utvidelse i forståelsen av barndomstraumer og sykdomsforløpet til SF pasienter vil være et viktig bidrag i pågående forskning for effektive behandlingstilbud, og tidlig intervensjon, hvilket er avgjørende for å forhindre et kronisk SF-forløp hos traumatiserte individer. | nob |