Abstract
Selv om det kommunikative språklæringsparadigmet i lang tid har vært til stede i norske læreplaner, viser undersøkelser at fremmedspråkfaget fremdeles preges av metoder og holdninger knyttet til det pre-kommunikative paradigmet. Muntlige ferdigheter er en sentral del av fagets målbeskrivelser, men både anekdotiske og empiriske beretninger tyder på at muntlig kompetanse er en særlig utfordring. Denne oppgaven undersøker sammenhengen mellom læreres praksis og holdninger til grammatikk og grammatikkundervisning, og elevenes muntlige språkproduksjon, særlig med tanke på flyt. Oppgaven identifiserer frykten for å gjøre feil, eller språkangst, som en potensiell konsekvens av å integrere formfokus i en praktisk-kommunikativ undervisningstilnærming, og som igjen vil være en alvorlig begrensning for utviklingen av flyt og performans i muntlig språkproduksjon. Denne faktoren får dermed implikasjoner for operasjonaliseringen av en slik undervisningstilnærming. Gjennom en triangulering av kvalitative data fra intervjuer med lærerinformanter og kvantitative data fra et spørreskjema besvart av deres spanskelever, undersøker denne studien i hvilken grad lærere gjennom sitt arbeid med å operasjonalisere styringsdokumentene bidrar til å forhindre at elevene utvikler språkangstfremmende oppfatninger om språklæringen. Resultatene tyder for det første på at lærerne i utvalget kun i begrenset grad lykkes i å hindre forekomsten av språkangstfremmende oppfatninger gjennom sin praksis. For å hindre utviklingen av språkangstfremmende oppfatninger blant elevene peker studien i hovedsak på to faktorer. For det første demonstreres potensialet som ligger i et større fokus på læreplanens kjerneelement «språklæring og flerspråklighet», gjennom å bruke tid på å diskutere forventninger til språklæringsprosessen i klasserommet. For å hindre et overdrevent formfokus i muntlige aktiviteter har det enkelte steder blitt foreslått å i forkant av muntlige aktiviteter oppfordre til å ikke fokusere på form. Resultatene tyder imidlertid på at slike tiltak alene i liten grad fører fram. For det andre peker studien på viktigheten av å tilrettelegge for genuine kommunikative aktiviteter i undervisningen, der fokuset er på meningsutveksling heller enn på selve språket. Funnene tyder også på at et produktorientert læringssyn der muntlige ferdigheter først og fremst ansees som omsetting av deklarativ kunnskap, kan føre til at elevene i begrenset grad opplever at kommunikasjon er det fremste målet i muntlige aktiviteter, antakelig fordi disse aktivitetene oppleves som produktorienterte. Dette er på linje med tidligere forskning som tyder på at et slikt læringssyn begrenser forekomsten av de spontane, meningsfokuserte, muntlige aktivitetene som styringsdokumentene intenderer.