Abstract
I Norge er vold i parforhold et samfunns- og folkehelseproblem, der kvinner er mer utsatt enn menn. På verdensbasis anslås det at en av tre kvinner er utsatt for vold i parforhold. Selv om parforhold i de fleste land betraktes som et kjærlighetsprosjekt, opplever dessverre mange kvinner at det ikke blir slik. Det er en utbredt forventning i samfunnet om at kvinner som opplever vold i et parforhold må forlate voldsutøveren umiddelbart, og mange stiller seg derfor uforstående til hvorfor hun ikke gjør det. For den voldsutsatte kvinnen tar det likevel ofte flere år før hun klarer å forlate voldsutøveren. Med ønske om å avlive myten om at voldsutsatte kvinner ‘bare’ kan forlate sitt voldelige forhold, har denne oppgavens formål vært å frembringe kontekstualisert kunnskap om kvinners opplevelse av vold, med fokus på perioden før bruddet. Denne oppgavens forskningsspørsmål er som følger: Hvordan forstår kvinner som er utsatt for vold fra partner seg selv, og hvordan inngår selvforståelsene i narrativene om å bli eller forlate partneren? Undersøkelsen er basert på intervjuer med åtte kvinner fra forskningsprosjektet «Foreldre og barn med minoritetsbakgrunn og deres erfaringer med hjelpeinstanser som følge av vold i nær relasjoner» ved Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Intervjuene ble analysert ved hjelp av en kvalitativ flerfortolkende metode kalt Listening Guide. Ved å anvende et teoretisk rammeverk bestående av narrativ teori, kulturpsykologiske perspektiver og teori om et mangfoldig selv, er det analysert frem fire selvforståelser som var sentrale i oppbruddsprosessen: (1) jeg som ressurssterk, (2) jeg som mor, (3) jeg som familiens beskytter og (4) jeg som mishandlet kvinne. Overordnet viser funnene et komplekst nettverk av ulike hensyn og behov som springer ut ifra ulike selvforståelser som drar oppbruddsprosessen i ulike retninger. Kvinnene trekker også veksler på sosiokulturelle forståelser for å gi mening til opplevelsene sine, og for å opprettholde et sammenhengende narrativ om hvem de er og hvilke valg de har tatt. Mange viser til kulturelt aksepterte begrunnelser som barnas beste i beslutninger om å bli i det voldelige forholdet, da dette også samsvarer med deres forståelse av seg selv som en god mor. Kvinnenes forståelse av seg selv som sterke kvinner er også fremtredende, og hindrer de i å identifisere seg som mishandlede kvinner og til å søke hjelp. Samlet kan disse selvforståelsene bidra til at kvinnene blir lenger i et voldelig forhold, men kun forståelsen av seg selv som en god mor kom til uttrykk i narrativer om å forlate mannen som utsatte dem for vold.