Kartlegging av det kommunale tilbudet til søsken som pårørende - Et ledd i implementeringsprosessen av et forebyggende gruppetiltak rettet mot søsken som pårørende (SIBS)

Abstract

Bakgrunn. Så mange som 27-34% av norske barn har sykdom og funksjonsnedsettelser. Søsken av disse barna har selv en økt risiko for utvikling av internaliserende og eksternaliserende vansker. Etter lovendringen i helsepersonelloven §10a er helsepersonell pålagt å vurdere hvilken oppfølging pasientenes mindreårige barn eller søsken kan ha behov for. Søsken som pårørende utgjør derfor en viktig målgruppe for lovpålagt forebyggende helsetiltak. Denne oppgaven redegjør for hva lovendringen har å si for forebyggende psykisk helsearbeid, og undersøker hvordan Norges kommuner håndhever søskens som pårørendes lovfestete rett til forebyggende hjelpetiltak. Oppgaven undersøker hvordan søsken som pårørende identifiseres, hvilke tiltak som gi, hvem som gir det og hvor det gis. Oppgaven er et delprosjekt under «Søskenprosjektet», som er et samarbeid mellom Frambu kompetansesenter for sjeldne diagnoser og Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Oppgaven er et ledd i en implementeringsprosess av et forebyggende, evidensbasert gruppetiltak rettet mot søsken som pårørende (SIBS). Da forskning viser at informasjon om hindringer ved implementering kan sikre en vellykket implementeringsprosess, var vi interessert i å undersøke helsepersonells tanker om hindringer rundt implementering av SIBS i deres kommune. Problemstillingene sees i lys av et samfunnspsykologisk perspektiv. Metode. Det ble sendt ut en lenke til et spørreskjema via postmottak til totalt 422 norske kommuner, hvor helsesykepleiere, kommuneleger og kommunepsykologer ble bedt om å gi informasjon om hvordan kommunen følger opp denne gruppen og å vurdere SIBS. Det ble gjort deskriptiv analyse og enkel kvalitativ innholdsanalyse ved bruk av N-Vivo 12. Resultater. Vi fikk svar fra 332 respondenter fordelt på 253 kommuner. Resultatene tyder på både mangelfull identifisering av pårørende søsken og et manglende tilbud. Helsepersonell i førstelinjetjenesten har per i dag ikke oversikt over antall pårørende søsken, informerer ikke systematisk om at gruppen har rett på tilbud og tiltakene som tilbys er ikke nødvendigvis evidensbaserte. Respondentene vurderer kvaliteten av SIBS til 7,9 på en skala fra 0 til10, hvor ti er høyeste skåre. Respondentene rapporterer derimot bare moderate skårer (4,91) for gjennomførbarheten av SIBS i deres kommune. Respondentene rapporterer om tilgjengelige personalressurser, tilgang på deltakere og økonomi som de største hindringene ved implementering av SIBS. På bakgrunn av resultatene fra denne studien og tidligere forskning diskuteres det hvordan en kan sikre bedre tilbud til og identifisering av pårørende søsken, og en vellykket implementering av SIBS.