Abstract
Denne hovedoppgaven er forfattet av Ingvild Haugland Øvretveit og Hanna Margrethe Kvarme med tittel “Nonsuicidal self-injury disorder: vurdering av interrater-reliabilitet og diagnosekriteriene ved bruk av CANDI (norsk versjon) - en pilotstudie”. Vår veileder gjennom dette arbeidet har vært Annika Maria Désirée Melinder. De foreslåtte diagnosekriteriene til Nonsuicidal self-injury disorder (NSSID) er i behov for videre studier, både hva gjelder reliabilitet og validitet. De ulike kriteriene har også vært diskutert med tanke på klinisk nytte. Det klinisk strukturerte intervjuet, Clinician- Administrated Nonsuicidal self-injury Disorder Index (CANDI), tar for seg alle de foreslåtte kriteriene på NSSID i den femte versjonen av Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-5), og har tidligere vist seg å ha god interrater-reliabilitet, intern konsistens og konstruktvaliditet for en klinisk voksenpopulasjon med Non-suicidal self-injury (NSSI). Hovedformålet med denne pilotstudien var å undersøke interrater-reliabiliteten til den norske versjonen av CANDI på en klinisk ungdomspopulasjon med NSSI. Vi ønsket også undersøke den interne konsistensen, samt se resultatene på kriterienivå opp mot lignende studier for å diskutere kriterienes kliniske nytte. Data ble samlet inn av oppgavens forfattere og reliabilitetstestingen ble utført på et utvalg av 19 ungdommer med NSSI, rekruttert gjennom “Villet egenskade”-studien ved Oslo Universitetssykehus. Ved å se på tidligere administrerte intervjuer, gjennomføre egne pilotintervjuer og undersøke selvskadingslitteraturen, ble det utarbeidet en skåringsmanual til bruk som veiledning for intervjuing og skåring av CANDI. Hva angår interrater-reliabilitet, viste resultatene kappakoeffisienter som strakk seg fra κ = .922 - 1.00, og intraclass coefficient mellom .861 - 1.00 på item-nivå. Resultatene viste en absolutt enighet på kriterie- og diagnosenivå. Intern konsistens var adekvat med α = .72. At resultatene ble oppnådd med begrenset trening og innenfor en rimelig tidsramme, styrker også gjennomførbarheten til intervjuet. Videre belyste resultatene flere trender som samsvarer med tidligere forskningsfunn: 1) E-kriteriet, som måler grad av ubehag av svekkelse, var det kriteriet som best skilte de individene med NSSID fra de med subterskel NSSI; 2) alle fylte B, C og D-kriteriet, som måler henholdsvis NSSIs funksjoner, følelser i forkant av NSSI og grad av overopptatthet, og NSSI som ikke er kulturelt akseptert; 3) antall funksjoner møtt og følelser i forkant korrelerer med grad av ubehag og svekkelse og kan på den måten kunne knyttes til alvorlighetsgrad av NSSI; 4) antall selvskadingsmetoder korrelerer med grad av overopptatthet, og kan kunne bidra til å skille mellom ulike subgrupper av NSSI; og 5) et frekvenskriterium på >5 episoder så i vårt utvalg ut til å være for liberalt. Oppsummert kan 2 det dermed se ut til at den nåværende organiseringen og vektleggingen av kriteriene er lite egnet til å fange opp heterogeniteten og alvorlighetsgraden blant ungdom med NSSI. Generaliserbarheten av resultatene begrenses av et lite og homogent utvalg, ikke fullstendig uavhengige ratere, samt mangel på andre mål på NSSI. Til tross for metodiske svakheter, fremstår CANDI som et viktig tilskudd i selvskadingslitteraturen, da det direkte tar for seg alle de foreslåtte DSM-5 kriteriene på NSSID, er anvendelig og viser god intern konsistens og interrater-reliabilitet.