Abstract
Middelalderballadenes villfarne riddere, bleke helgener og forførende naturvetter er med på å forme den modernistiske fantasien. På slutten av 1800-tallet diktes det i balladespråk om kjærlighetens giftige blomster, barndommens bristende uskyld, tærende fortolkningsvansker og fortrengte rester av hedenskap i sinn og kultur. Hvorfor dukker bilder og formler fra disse gamle folkevisene opp i flunkende nye former som prosadikt, arabesker, symbolistisk drama og ekspresjonistiske noveller? Hva tilfører balladene de nye tekstene?
I balladeinspirerte tekster av J.P. Jacobsen, Sigbjørn Obstfelder, August Strindberg og Hans E. Kinck er det mange svar å finne på disse spørsmålene. I deres tidligmodernistiske tekster inspirerer balladen alt fra apollinske drømmende tablåer til dionysisk berusede uttrykk. Språklig jugenstilsornamentikk og folkevisedans som massehysteri er eksempler på hva som kommer ut av modernismens møte med balladen.
Folkevisene er et godt utgangspunkt for forfattere som forsøker å beskrive kontrasten mellom de eldste og de nyeste kulturlagene i en tid der moderniseringen skyter fart. Balladen bringer med seg spørsmål rundt kunstverkets grenser. Balladen er flytende, har levd i muntlig overlevering gjennomhundrevis av år og består av både tekst, musikk, drama og noen ganger dans.
Den er noe annet for sangerne enn for innsamlerne, noe annet i ei visebok enn på folkemunne. Balladene er både eldgamle og ikke eldre enn siste framføring, lokale og internasjonale, høviske og folkelige. En særegen modernistisk litteratur springer fram i forsøket på å romme slike avstander.