Abstract
Riassunto In questa tesi ho studiato come l’appartenenza all’Italia abbia influenzato l’identità e il senso di appartenenza nell’età della crescita e nella vita adulta della seconda generazione, cioè, dei figli degli italiani immigrati in Norvegia negli anni Cinquanta e Sessanta, un gruppo che non è mai stato esaminato prima da questo punto di vista. Ho seguito il metodo qualitativo sia nella raccolta del materiale basato su tredici interviste semistrutturate condotte da me sia nell’analisi chiamata bricolage. I risultati dell’analisi mostrano quali tradizioni italiane sono state trasmesse tra le generazioni, tra queste, le tradizioni culinarie, le feste, il contatto con la parte italiana della famiglia e la lingua. Appaiono evidenti quelli che sono stati i fattori che hanno influito sulle scelte delle famiglie a questo riguardo e l’influenza che hanno avuto durante la vita. L’analisi mostra come la competenza linguistica sia spesso stata uno dei punti dolenti e rivela come viene vissuta dalla seconda generazione la (non-) padronanza linguistica. Le loro testimonianze mettono anche in risalto il cambiamento avvenuto in Norvegia per quanto concerne gli atteggiamenti verso l’Italia e gli italiani, e come considerano il modo in cui è stata accolta la loro origine italiana. Oggi sono ben integrati nella società norvegese e l’analisi indica quali sono stati i fattori più determinanti per conseguire questo esito positivo. I risultati del mio studio evidenziano anche l’importanza di conoscere e mantenere la lingua e la cultura d’origine italiane per permettere alla terza generazione di sviluppare dall’interno una competenza multiculturale richiesta oggigiorno dalla società contemporanea. Sammendrag I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvordan tilhørighet til Italia har påvirket identitet og følelsen av tilhørighet i barndom og voksenliv hos andre generasjon, det vil si, barn av de italienske immigrantene som kom til Norge i perioden 1950 - 1970, en gruppe som det tidligere ikke har blitt forsket på i dette henseende. Jeg har brukt den kvalitative metoden både i innsamling av materialet, som er basert på tretten semistrukturerte intervjuer, og i analysen ved navn bricolage. Gjennomgangen av resultatene viser hvilke italienske tradisjoner som har blitt overført mellom generasjonene, deriblant mattradisjoner, høytider, kontakt med den italienske delen av familien, og språket. Viktige faktorer som har påvirket familienes valg i så måte og virkningen av disse gjennom livet, trer tydelig fram gjennom intervjuene. Analysen viser hvordan språkkompetansen ofte har vært et smertefullt punkt og avslører hvordan språkbeherskelse eller mangel på dette blir opplevd av annengenerasjonen. Vitnesbyrdene viser også hvordan deres italienske opprinnelse har blitt tatt imot i Norge og endringen av holdninger i Norge versus Italia og italienere siden 1950 og ’60 tallet. I dag er de italienske etterkommerne godt integrert i det norske samfunnet og analysen peker på hvilke faktorer som har vært bestemmende for dette gode utfallet. Resultatene av studien viser også hvordan det å kjenne sin italienske opprinnelseskultur kan gi tredje generasjon muligheten til, fra innsiden, å utvikle en flerkulturell kompetanse som er etterspurt i dagens samfunn.