Abstract
Bakgrunn: Aksept- og forpliktelsesterapi (ACT) regnes som en tredjegenerasjons kognitiv atferdsterapi. Modellen har sterk empirisk støtte i form av kvantitative studier, men er i liten grad undersøkt kvalitativt. Ingen kvalitative studier undersøker opplevelsen av ACT i en norsk kontekst. Utbredelsen av ACT er økende, også i det psykiske helsevernet i Norge. Det er derfor relevant å søke mer kunnskap om hvordan ACT oppleves av både pasienter og terapeuter, i en slik kontekst. Formål: Formålet med studien var å undersøke hvordan terapi med elementer av ACT kan oppleves av både pasienter og terapeuter i en DPS-kontekst. Metode: Studien er et selvstendig forskningsprosjekt hvor forfatterne har stått for alle ledd i prosessen: design, utforming av intervjuguider, datainnsamling, transkripsjon og analyse. Studien er gjennomført ved et DPS hvor opplæring og veiledning i ACT ble tilbudt de ansatte terapeutene, som del av en faglig satsning. Datamaterialet består av ti individuelle semistrukturerte dybdeintervjuer. Utvalget bestod av fem pasienter og fem terapeuter, noe som gir pasient- og terapeutperspektivene fra fem terapiforløp. Den metodiske tilnærmingen er fortrinnsvis i tråd med fortolkende fenomenologisk analyse (IPA), skreddersydd til våre formål. Resultater: I analysen delte vi datamaterialet i én pasientgruppe og én terapeutgruppe. Resultatene fra analysen kan oppsummeres i følgende tre overordnede tema for pasientgruppen: 1) Terapeuten forstod meg, 2) Terapien har endret hvordan jeg forholder meg til problemene mine og 3) ACT tar tid å forstå. Resultatene til terapeutene kan oppsummeres i følgende fem overordnede tema: 1) ACT treffer meg faglig og personlig, 2) Det som er viktig for pasienten, er det som er viktig, 3) Terapien har hjulpet pasienten, 4) ACT er i tiden og 5) Jeg trenger å lære mer. Diskusjon: Resultatene diskuteres i lys av Wampolds kontekstuelle modell (2015), som viser til ulike veier til endring i terapi. I tillegg diskuteres mulige fordeler og ulemper ved en integrativ tilnærming til ACT. Konklusjon: Studien indikerer at ACT kan oppleves som en nyttig tilnærming å bruke ved DPS, fra perspektivet til både pasienter og terapeuter. Særlig pasientene med langvarige vansker og mye tidligere behandlingserfaring så ut til å ha opplevd nytte av ACT. Terapeutene opplevde det som en fordel å kunne anvende ACT fleksibelt og integrativt, tilpasset preferansene til den enkelte pasient.