Mellom tradisjon og modernitet: Den terapeutiske kultur i norske frikirker og organisasjoner.

Abstract

Formål: Formålet med studien er å undersøke den terapeutiske kulturs innflytelse på konservative protestantiske trossamfunn i Norge. Med utgangspunkt i relevant teori har jeg tatt for meg i hvilken grad og på hvilke måter disse samfunnene er påvirket av den terapeutiske kultur og hvordan de forholder seg til denne påvirkningen. Disse samfunnene har flere hundre tusen medlemmer, men det er i forholdsvis liten grad forsket på deres møte med det moderne samfunnet. Metode: Studien baserer seg på seks semistrukturerte intervjuer med pastorer og prester fra tre forskjellige trossamfunn i Oslo og Akershus. Disse intervjuene ble tatt opp på lydbånd og transkribert. Intervjuene er analysert med tematisk analyse. Alle ledd i forskningsprosessen, fra intervjuer til analyse og fremstilling er gjennomført av meg. Studien er et selvstendig arbeid og ikke tilknyttet noe forskningsprosjekt. Funn: Pastorene beskriver endringer i tråd med teori om den terapeutiske kultur. De peker på trender i retning av mer forbrukerorientering og individualisme blant medlemmer, samt mindre engasjement. I sin veiledning praktiserer de en individualisert tilnærming. De praktiserer også en åpen tilnærming til deltakelse i menigheten, og kun en pastor er villig til å sette kriterier for hva det vil si å være kristen. På den andre siden løfter pastorene opp idealer de ønsker å videreføre i trossamfunnene, som underordning, fellesskap og forpliktelse. Flertallet holder også opp de kristne samlivsetiske normene og ingen ser ut til å ha akseptert et relativistisk syn på rett tro. Pastorene og trossamfunnene ser ut til å forsøke å møte den terapeutiske kultur med en tilpasning i form heller enn i innhold. Trossamfunnene forsøker å tilpasse seg moderniteten uten å forkaste sin tradisjon.