Abstract
Bakgrunnen for å skrive om Jeg mot meg heftes på at den har vært gjenstand for relativt lite offentlig debatt av profesjonsutøvere, til tross for at programmet utfordrer rammene for psykologisk yrkesutøvelse. I denne oppgaven forsøker jeg å belyse Jeg mot meg som fenomen basert på følgende tre problemstillinger: (1) Hvorfor ble gruppeterapi til et TV-show i NRKs realityserie Jeg mot meg?, (2) Hvilke særskilte problemstillinger aktualiseres ved serien? og (3) Har programskaperne tatt etikken tilstrekkelig på alvor?. For å besvare problemstillingene tas det utgangspunkt i litteratur om historiske utviklinger innen psykologien, media og kulturen, relevante innvendinger og kritikk fra fagpersoner og andre kommentatorer i media, programskapernes utsagn om serien og eget intervju med Peder Kjøs. Det benyttes teori om privatlivets funksjoner, kritisk psykologi, moralfilosofi og profesjonsetikk. Årsaksforklaringer for Jeg mot meg synes å være sekularisering, individualisering og psykologisering, i tillegg til ”den nye åpenheten” i samtiden og økende vektlegging av subjektivitet og forandringer i private og offentlige sfærer i kulturen og i media. Det kan være mange potensielle utilsiktete og uhensiktsmessige konsekvenser av programmet. For deltakerne drøftes mulige konsekvenser av eksponering av personlige historier og privatliv. For seere kan det være implikasjoner relatert til oppfatninger om at psykologen legitimerer åpenhetskulturen, feilaktig inntrykk av eksisterende terapitilbud og potensielt økning av psykiske helseplager knyttet til profesjonalisering av følelsesliv og oppfordringer om introspeksjon. På samfunnsnivå stilles det spørsmål ved i hvilken grad serien er tabubrytende. Videre fremmes bekymringer ved om seriens individualiserende tendens kan bidra til nærsynthet hva angår samfunnsmessige faktorer som kan ligge til grunn for psykiske lidelser og helseplager, og med dette også hindre forandring av slike. Angående etikk, fremheves produsentenes ansvar og det undersøkes om deltakerne kan ha blitt utnyttet. Vedrørende profesjonsetikk problematiseres den etiske diskusjonen, potensielle egeninteresser for psykologen, og det fremmes at profesjonsetikken ikke er tatt tilstrekkelig på alvor, særlig hva gjelder psykologens samfunnsansvar. Avslutningsvis drøftes programskapernes ansvarliggjøring av deltakerne i prosjektet, det som synes å være en antakelse om at åpenhet er viktigere enn andre etiske hensyn, og det oppfordres til økt refleksivitet blant psykologer.