Abstract
Forfattere: Helga ter Jung og Vilde Vollestad Oppgavetittel: Autonomi i psykoterapi - mer enn en etisk forpliktelse? Veiledere: Guro Øiestad og Margrethe Seeger Halvorsen Bakgrunn: Autonomibegrepet gjør seg gjeldende innen en rekke områder av psykologien, og har utviklet seg til å omhandle et komplekst psykologisk fenomen. Feltet preges imidlertid av variasjon og kontroverser i hvordan autonomibegrepet forstås. Forskning på autonomi har vist at hvorvidt autonomi er positivt relatert til psykisk helse, avhenger av hvilken forståelse som ligger til grunn. Autonomibegrepets plass i Etiske prinsipper for nordiske psykologer, tydeliggjør ytterligere autonomi som et relevant begrep for psykologer. Begrepet anvendes imidlertid uten videre presisering, noe som åpner opp for flere mulige fortolkninger. Formål: På bakgrunn av dets relevans og uavklarte betydning, innen både psykologiske teorier og psykologers fagetikk, ønsket vi å utforske hvordan psykoterapeuter forstår begrepet klientens autonomi og deres opplevelser og refleksjoner rundt ivaretakelse av dette. Metode: Studien er et selvstendig forskningsprosjekt i form av en kvalitativ undersøkelse. Datamaterialet ble samlet inn på egenhånd, gjennom bruk av semistrukturert intervju. Utvalget bestod av åtte psykologer fra ulike typer arbeidsplasser. Intervjuene ble analysert ved hjelp av Fortolkende fenomenologiske analyse (IPA). Resultater: Analysen resulterte i fem hovedfunn: to forståelsesrammer for autonomi (autonomi som etisk plikt og terapeutisk prosjekt), autonomi som et relasjonelt fenomen, kategorier av terapeutiske grep som kan fremme og hemme klientens autonomi, behandlingsrammer som mulig hinder for arbeid med klientens autonomi og betydning av terapeutens refleksjon for autonomiarbeid. Konklusjon: Funnene tydeliggjorde autonomi som et dynamisk, vidtspennende og sentralt psykologisk fenomen. Informantenes forståelse av autonomi viste noen tydelige kjennetegn, blant annet at autonomi forstås som forenlig med relasjonell avhengighet. Deres forståelse er både et bidrag til et felt preget av heterogenitet, og kan ha direkte nytteverdi for psykoterapeuter i møte med klienter. At de terapeutiske grepene knyttet til ivaretakelse av autonomi har tydelige paralleller til sentrale fellesfaktorer, viser ytterligere relevansen av autonomi for endringsarbeid. Funnene tydeliggjør samtidig autonomi som et komplekst og sammensatt fenomen, som kan være vanskelig å gripe. Samlet pekte studien i retning av implikasjoner for hvordan det på systemnivå legges til rette for arbeid med klientens autonomi, og den enkelte terapeuts ansvar for å sikre godt autonomiarbeid.