Terapeuters alliansebyggende atferd og frafall i kognitiv atferdsterapi for barn og unge med angstlidelser

Abstract

Sammendrag Forfattere: Silje Berg Oppedal og Julie Sture Sørensen Tittel: Terapeuters alliansebyggende atferd og frafall i kognitiv atferdsterapi for barn og unge med angstlidelser Veileder: Krister Westlye Fjermestad Bakgrunn: Angstlidelser er blant de mest prevalente psykiske lidelsene blant barn og unge, og har store individuelle og samfunnsmessige konsekvenser. Kognitiv atferdsterapi (KAT) er en behandlingsform som har vist seg effektiv. Imidlertid er det for lite kunnskap og forskning på prosessvariabler i barnefeltet. Dessuten er det mange barn og unge som faller fra terapi. Mange variabler kan påvirke frafall, og en mulig prediktor for frafall i terapi er terapeuters alliansebyggende atferder. Problemstillingen vår er om det er en sammenheng mellom terapeuters alliansebyggende atferder og frafall i KAT for barn og unge med angstlidelser. Metode: Arbeidet er en del av et større prosjekt, ATACA-studien, som hadde til hensikt å undersøke effekten av KAT hos barn og unge med angstlidelser. Vi kodet 80 terapivideoer sammen med to andre kodere, og benyttet Adolescent Alliance Building Scale (Revised; AABS(R)), som er et observatør- og kodingsskjema for å vudere terapeuters alliansebyggende atferder. Utvalget bestod av 80 barn og ungdom (8-15 år) som oppfylte kriteriene for separasjonsangst, sosial angst og/eller generalisert angstlidelse. Deltakerne var pasienter ved BUP og mottok KAT som individualterapi. Datamaterialet ble analysert med forundersøkelser og reliabilitetsanalyser, samt t-tester og logistisk regresjonsanalyse for å undersøke sammenhengen mellom terapeuters alliansebyggende atferder og frafall. Resultater: Resultatene viste signifikante forskjeller i de alliansebyggende terapeutatferdene samarbeid, ros og struktur i de terapiforløpene hvor barn falt fra sammenlignet med terapiforløpene hvor de ikke falt fra. Vi fant at mer struktur (OR = 47.26, p = 0.04), og mindre samarbeid (OR = 0.05, p = 0.04) økte sannsynligheten for frafall. Effektstørrelsene var store. Følgende alliansebyggende terapeutatferder viste ikke sammenheng med frafall: lytte, presentere behandlingsmodell, uttrykke forventninger, utforske motivasjon, kognitiv restrukturering og støtte. Konklusjon: Funnene fra denne oppgaven indikerte at spesifikke terapeuatferder som samarbeid, struktur og ros henger sammen med frafall, mens andre alliansebyggende terapeutatferder ikke henger sammen med frafall. Nullfunn kan skyldes metodologiske svakheter knyttet til lite variasjon i alliansebyggende terapeutatferd, utvalgsstørrelse eller skåringsform i AABS(R).