Abstract
Hvordan utøves foreldreskap for ungdom nå for tiden? Dette er det overordnete spørsmålet i denne oppgaven. Bakgrunnen for vår interesse er at dette foreldreskapet, sammenliknet med foreldreskap for yngre barn, får lite oppmerksomhet, både i offentligheten og i forskningen. Dessuten ønsket vi å nærme oss disse foreldrene med et blikk der vi ikke fokuserte på løsrivelse og konflikt, men på hva foreldrene forteller om ungdommens bevegelse gjennom døgnet – og om sitt eget bidrag til denne bevegelsen. Hva prøver foreldrene å få til – og hvordan? Hva prøver de å unngå, hva er de bekymret eller redde for? Ut fra en kulturpsykologisk forståelse av utvikling som en livslang prosess, innleiret i de sammenhengene der personen lever, ville vi også finne ut hva slags kunnskap som kunne komme ut av å bruke en analysemodell utviklet for å forstå foreldreskap for små barn i vår utforsking av foreldreskap for store barn. For å utforske foreldrenes praksiser og refleksjoner om sitt liv med ungdommen, brukte vi livsformsintervjuet, og valgte å intervjue foreldrene til 14-åringer i fem “vanlige” familier i Oslo. Foreldrenes innsats i hverdagen er både et bidrag til ungdommens bevegelse gjennom dagen i dag og til ungdommens bevegelse i retning av å gradvis ta mer ansvar for sin egen livsførsel. Selv om ungdommene kan mye mer enn da de var små, så får de fortsatt mye hjelp til å bevege seg gjennom døgnet. Foreldrene strukturerer dagen ved å vekke ungdommene og passe på at de legger seg om kvelden, og ved å organisere måltidene. Noen ungdommer får hjelp med skolearbeidet, og det legges til rette for at ungdommen skal kunne øve seg på ferdigheter som ennå ikke mestres fullt ut. Vi beskriver det foreldrene gjør når de hjelper ungdommene med stort og smått, som at de vennlig “dytter” ungdommen i sin bevegelse gjennom døgnet. Foreldrene prøver også å styrke ungdommens motivasjon til å utføre disse ferdighetene, og kunne drive bevegelsen gjennom døgnet selv. Foreldrene prøver hele tiden å finne balansen mellom det å hjelpe og la ungdommen gjøre ting selv. Utviklingsstøtten er skreddersydd ut fra foreldrenes forståelse av akkurat sin ungdom, men tilpasses også familielivet for øvrig. Tilnærmingen har også gitt innsikt i hvordan foreldrene og ungdommene forhandler om nærhet og avstand. Foreldrene forsøker å opprettholde en nærhet til barnet sitt og jobber med å få ungdommen til å dele fra livet sitt, samtidig som de tolererer ungdommens markering av avstand. De følger med og legger merke til små endringer i ungdommens atferd, og de undrer seg, fortolker og forsøker å forklare disse endringene for å kunne danne seg en mening om hvordan det går med ungdommen. Og ikke minst signaliserer de tilgjengelighet og ønsker at ungdommen skal stole på at foreldrene er der for dem hvis det er noe. Foreldrene kan nok bekymre seg for generaliserte farer som alkohol, narkotika og sex, men de mer spesifikke bekymringene handler om at ungdommen skal kunne bli en som ikke er tilstrekkelig motivert, som underpresterer, eller ikke riktig får til det sosiale. Med utgangspunkt i idéen om ungdommens løsrivelse kan det være nærliggende å tenke at ungdommer nærmest klarer seg selv. Vår tilnærming har gitt et bilde av foreldre som slett ikke lar ungdommen bare skli vekk fra seg. De er oppmerksomme, tilgjengelige og forsøker på forskjellige måter å sikre seg muligheten til å fortsatt kunne gi omsorg til ungdommen sin.