Abstract
Forfattere: Birgitte Kristin Rusten og Ingri Midtstigen Tittel: Behandling av barn og unge med konversjonslidelser. En systematisk litteraturgjennomgang Veileder: Krister Fjermestad Bakgrunn: Konversjonslidelser refererer til en forstyrrelse i kroppsfunksjon, karakterisert av nevrologiske, sensoriske eller motoriske symptomer, der en kjent medisinsk årsak ikke forklarer eller ikke fullt ut kan forklare funksjonsnedsettelsen (American Psychiatric Association, 2000). En konversjonslidelse kan innebære en stor belastning for barnet på alle områder for utvikling og rammer også familien. Barnet blir ofte utsatt for unødvendig og smertefull utredning i forsøk på å finne en medisinsk forklaring, og familien kan oppleve å ikke bli trodd. Denne oppgaven sikter mot å kartlegge og presentere hvilken behandling som tilbys barn og unge med konversjonslidelser, hvilken virkning behandlingen har og om det finnes faktorer som påvirker behandlingsutfall. Metode: Det er gjort et systematisk litteratursøk i tre ulike søkemotorer og gjennomgått 1364 treff. Totalt 18 enkeltstudier møtte inklusjonskriteriene. Disse er blitt systematisk vurdert og danner bakgrunn for resultatene. Resultater: Behandlingen som beskrives i studiene er i stor grad kombinasjoner av ulike intervensjoner tilpasset det enkelte barns og families behov. Det er beskrevet bruk av psykoedukasjon, ulike typer individualbehandling (psykoterapi, fysioterapi, ergoterapi, psykofarmaka, og utprøvende/eksperimentell), familiebehandling/familierådgivning og tverrfaglig behandling. I studiene rapporteres det om observerte endringer hos pasientene. Dette gjelder både endringer i symptomer på konversjonslidelse, samt andre utfallsmål som for eksempel komorbide lidelser og psykososial fungering. Følgende faktorer trekkes frem av artikkelforfatterne som knyttet til behandlingsutfall: Aksept av diagnose, komorbide lidelser, nevrologiske tilstander og intellektuelle vansker, predisponerende og utløsende faktorer, å sette tidlig diagnose, tverrfaglig tilnærming og skreddersydd behandling, samt familieforhold. Fordi de inkluderte studiene er kasusserier, er det ikke mulig å trekke klare slutninger om behandlingseffekt. I de inkluderte studiene er detimidlertid rapportert om behandlingsutfall som virker langt mer lovende enn lignende studier gjort på voksne pasienter med konversjonslidelser (Gelauff, Stone, Edwards, & Carson, 2014; Morgan & Buchhalter, 2015). En biopsykososial tilnærming kan være hjelpsomt både i forståelsen av lidelsen, i alliansebygging med barn og familien, samt for hvordan selve behandling skal utformes og gjennomføres. Konklusjon: Forskning på konversjonslidelser hos barn og unge mangelfull og det er langt færre studier av barn og unge sammenlignet med voksne. Det er behov for forskning med ulike typer design. Fokus bør være både på barna som oppnår bedring, men også kanskje spesielt på de barna som ikke blir bedre eller som av ulike årsaker ikke tar i mot behandlingstilbudet.