Abstract
Forfattere: Siri Tormodsdatter Hylland og Kolbjørn Finckenhagen Campbell Irgens. Oppgavetittel: Jeg måtte innse at jeg ikke var ødelagt, jeg trengte bare litt oppussing – en kvalitativ studie av bedringsforståelse hos pasienter med bulimi. Veiledere: Margrethe Seeger Halvorsen (hovedveileder), Marit Råbu (biveileder) og Kjersti Solhaug Gulliksen (ekstern veileder). Forskningsspørsmål: Hva er bedring fra bulimi, og hvordan oppleves denne bedringen? Bakgrunn og formål: Kunnskap om bedring fra bulimi har i stor grad opphav i kvantitative studier, og overvekten av det offentlige behandlingstilbudet fokuserer på symptomlette (CBT-E). Avdelingen informantene er, eller har vært, i behandling ved tilbyr langvarig psykodynamisk gruppe- og individualterapi, samt kunstterapi. Konteksten for studien utgjør dermed et alternativ til den vanligste behandlingen for bulimi. Denne studien søker å belyse hva pasienter med bulimi selv opplever som viktig i deres bedringsprosess. Formålet med studien er å forstå hva som fremstår som viktig og endringsfremmende i og utenfor terapi. Ved å integrere informantenes opplevelser av bedring i en helhetlig fremstilling håper vi å utvide kunnskap om hva som virker bedringsfremmende og på hvilke måter. Metode: Syv kvinner (25-35 år) i behandling, eller tidligere behandlet, for bulimi ved en poliklinikk spesialisert på spiseforstyrrelser, ble intervjuet om deres opplevelse av bedring. Intervjuene ble analysert med bruk av fortolkende fenomenologisk analyse. Resultater: Funnene presenteres som et kjernetema (bedringsforståelse) og fire hovedtemaer (vil jeg komme meg opp fra bulimien?; bedringen min har tatt tid; jeg sørger over tapt tid; hva vil det si å være frisk?), som omhandler ulike prosesser i bedring. Resultatene gir et bilde av bedring som en ikke-lineær selvutviklingsprosess, og omfatter utfordringer som å skape en identitet uten bulimi, bli glad i seg selv og stole på andre mennesker. Ved å overkomme utfordringene drives selvutviklingen videre. Tid oppleves som viktig for informantene, med særlig vekt på å oppleve at de var verdt behandlernes tid. Resultatene er samlet i en modell som illustrer hvordan prosessene i bedringen kan henge sammen og interagere. Konklusjon: Bedring fra bulimi er en kompleks prosess som kan være tidkrevende. Å gi slipp på en identitet som er knyttet til spiseforstyrrelsen, og skape en ny, er vanskelig fordi bulimien gjennomsyrer store deler av personens liv. Viktige prosesser som sorg og aksept kan bidra til å fremme bedring, men samtidig opprettholde ambivalens til å gi slipp på bulimien. Indre motivasjon er nødvendig for endring, men må ikke nødvendigvis ligge til grunn for den. Funnene peker mot å inkludere psykologiske prosesser i definisjoner av bedring og som et av flere fokus i behandling av bulimi.