Forførende entusiasme: 40 års forskning på Dr. Fox-effekten

Abstract

I 1973 publiserte en gruppe forskere artikkelen «The Doctor Fox lecture: A paradigm of educational seduction» (Naftulin, Ware & Donnelly, 1973). Forskerne presenterte flere studier der en engasjert og uttrykksfull «ekspert» leverte en forelesning om forholdet mellom matematisk spillteori og medisinsk utdanning. Innholdet var meningsløst, men tilhørerne var begeistret og forskerne konkluderte at tilhørerne var blitt forført til å tro at de hadde lært noe nytt og vesentlig. Studien har vakt mye debatt opp gjennom årene, og den siteres fremdeles flittig. En vesentlig andel av diskusjonen har dreid seg om validiteten i studentevaluering. Er god studentevaluering nødvendigvis en indikasjon på at studentene har lært noe? Etter 40 års diskusjon ønsket Peer og Babad (2014) å replikere den opprinnelige studien til Naftulin et al. (1973). Resultatene i den nye studien sammenfalt overraskende godt med den opprinnelige studien fra 1973, med hensyn til hvor fornøyde studentene var. Imidlertid ga den nye studien grunnlag for å stille spørsmål ved om studentene opplevde at de lærte så mye. I denne artikkelen vil en gjennomgå sentrale studier på den såkalte Dr. Fox-effekten og drøfte resultatene i forhold til hvilken betydning lærerens entusiasme kan ha for god undervisning.