Følelsene går det ikke an å skjære vekk : En sammenlignende kasusstudie av to terapiforløp med godt utfall i et affektintegrasjonsperspektiv

Abstract

Bakgrunn: Utgangspunktet for denne studien er to terapiforløp med godt utfall, som følger ulike terapeutiske metoder: Det ene forløpet (terapi 1) følger affektbevissthetsmodellen (ABT; Monsen & Monsen, 1999; Monsen & Solbakken, 2013), det andre forløpet (terapi 2) er en kognitiv/integrativ terapi. Med utgangspunkt i et voksende fokus på viktigheten av et affektfokus i behandlingen av psykiske lidelser på tvers av terapeutiske retninger, undersøkes terapiprosessene i lys av affektintegrasjonsteori. Basert på ABT er det utviklet et kodingsverktøy kalt ARIF (Affektrepresentasjon og Intervensjonsfokus) som brukes i forskning på terapiprosess. I denne studien brukes ARIF både for å studere terapiprosessene på mikronivå, og for å undersøke endringer hos de to pasientene. Metode: Studiens datagrunnlag består av lydopptak av to terapiforløp hentet fra Norsk Multisenterstudie av prosess og utfall i psykoterapi. Et utvalg transkriberte terapitimer fra hvert terapiforløp er kodet ut ifra fokusnivå, affektkategori og relasjonstema, slik de angis i ARIF. Deskriptiv statistikk er brukt til å belyse dialogenes struktur og innhold innad i hver time og på tvers av forløpene. Kvalitative observasjoner er tatt med for å supplere og utvide forståelsen av likheter og forskjeller i struktur og innhold i de to terapiene. Kvalitative observasjoner er også lagt til grunn for å beskrive hvordan de to pasientene kan sies å ha endret seg i løpet av forløpene. Resultater/diskusjon: Terapiprosessene ser ut til å være preget av visse likheter i form av arbeidsallianse og andel tid brukt på arbeid med maladaptive mønstre, samt betydning av tidlige opplevelser med tilknytningspersoner for utvikling av disse. Samtidig er prosessene preget av omfattende forskjeller. Terapi 1 har et tydelig fokus på affekt, og det arbeides med integrasjon av differensierte affekttilstander i en interpersonlig kontekst. Terapi 2 kjennetegnes av et mer intrapersonlig fokus på reduksjon og kontroll av udifferensiert ubehag og frykt ved tilegnelse av kompensatoriske ferdigheter og endring av maladaptive tankemønstre. Dette kan ha hatt betydning for forskjeller i endring: Pasient 1 ser ut til å ha oppnådd en høyere grad av affektbevissthet og en mer grunnleggende endring i mentale representasjoner enn pasient 2. Videre kan endringene hos pasient 1 se ut til å være av en mer omfattende karakter sammenlignet med endringene hos pasient 2, som ser ut til å være mer avgrenset og knyttet til økt mestring av spesifikke problemer. Disse forskjellene i prosess og endring fremkommer ikke når utfall kun måles med SCL-90-R og IIP-64, og det drøftes ulike måter å forstå dette på. Konklusjon: Resultatene indikerer at det ved bruk av ARIF og utfyllende kvalitative observasjoner er mulig å beskrive betydningsfulle likheter og forskjeller i prosess og endring i to vellykkede terapiforløp som bruker ulike terapeutiske metoder. Affektintegrasjon ser kun ut til å ha vært sentral i prosessen i terapiforløpet som følger ABT. Denne forskjellen mellom prosessene ser ut til å ha hatt betydning for hvordan pasientene har endret seg, når en undersøker endring utover tradisjonelle utfallsmål.