Abstract
Kvinner som nettopp har født er en spesielt utsatt gruppe for å utvikle urinretensjon (1). “Veileder i fødselshjelp 2014” angir en insidens av postpartum urinretensjon på 0,45-14,1 %, og helsedirektoratets “Nasjonal faglig retningslinje for barselomsorgen” oppgir en insidens på rundt 4 % (2).
Postpartum urinretensjon defineres som “manglende evne til å late vannet spontant innen seks timer etter vaginal fødsel eller innen seks timer etter fjerning av kateter ved keisersnitt” (3). Urinretensjon med volum over 400-600 ml kan gi vedvarende problemer med blæretømming på grunn av nedsatt kontraktilitet av detrusormuskelen. (4-6). I tillegg vil uoppdaget urinretensjon være en risikofaktor for residiverende urinveisinfeksjoner (7).
For å forbedre dagens praksis, med mål om å oppdage postpartum urinretensjon tidligere og hos flere, ønsker vi å iverksette en rekke tiltak. Tiltakene omfatter økt informasjon til både pasienter, pårørende og ansatte, omlegging av struktur og økt standardisering av prosedyrer, samt vurdere om dagens tilgang på utstyr er tilstrekkelig.
For å vurdere effekten av tiltakene har vi valgt fire indikatorer. Som prosessindikatorer vil vi undersøke antall kvinner som får kartlagt vannlatingen, undersøke antall sjekklister i Partus som blir fylt ut og undersøke antall blærescanundersøkelser som gjøres. Som resultatindikator vil vi se på antallet kvinner som oppdages med urinretensjon >400 ml innen 3 timer.
Dette prosjektet ønsker vi at skal være gjennomført innen utgangen av september 2016, hvorav tre måneder i forkant vil gå med til å skaffe baseline-målinger, og seks måneder vil brukes til å gjennomføre prosjektet. Underveis må prosjektgruppen evaluere framgangen, og ved prosjektets slutt må det evalueres om målene er nådd, og om nye tiltak må iverksettes.