Abstract
Bakgrunnen for denne oppgavens utforsking er en tydelig diskrepans mellom en stadig tiltakende og alvorlig økologisk krise som mennesket i dag må forholde seg til og et tilsynelatende fravær av denne krisen i psykologien. Det er som om den økologiske krisen ikke eksisterer som en virkelighet ethvert menneskes psyke i dag må forholde seg til. Økopsykologi er en retning som søker å bygge bro mellom psykologi og økologi, mennesket og naturen, og vil dermed kunne redusere den ovenfor nevnte diskrepansen. Denne retningen er i dag svært lite fremtredende i den kliniske diskursen. Jeg søker i denne oppgaven å besvare hvorvidt økopsykologien likevel kan ha relevans for klinisk psykologi. Gjennom oppgaven ser jeg den humanistiske-eksistensielle psykologien ved Irvin. D Yaloms eksistensielle psykoterapi i lys av den mindre anerkjente retningen, økopsykologi. Den humanistiske-eksistensielle retningen vektlegger tema som menneskets frihet, valg og selvrealisering, og utgjør i dag et sentralt perspektiv for mange norske psykologer. Økopsykologien derimot vektlegger menneskets grunnleggende relasjon til og avhengighet av naturen. Utforskingen av samspillet mellom de to viser at økopsykologien i stor grad nyanserer det humanistiske-eksistensielle perspektivet. Ved en inkludering av det økopsykologiske perspektivet kan ikke en eksistensiell psykoterapi lenger drives i et økologisk vakuum fordi de økologiske forhold i aller høyeste grad angår menneskets eksistens. Videre viser utforskingen at en psykologi som tar de økologiske forhold på alvor i større grad enn det humanistiske-eksistensielle perspektivet gjør i dag, vil kunne ivareta menneskets omsorg og engasjement som kilder til psykisk helse og opplevelse av mening i livet. Utforskingens funn argumenterer for økopsykologiens relevans for klinisk psykologi både som et nyanserende perspektiv, samt et perspektiv som i seg selv vil kunne bidra til å fremme psykisk helse og meningsskaping i den kliniske hverdagen.
The background for this paper was the experienced discrepancy between the increasingly serious global ecological crisis and an apparent absence of this crisis in psychology. Ecopsychology is an approach that seeks to bridge the gap between psychology and ecology, man and nature, and as such may have the potential to reduce this discrepancy. The ecopsychological perspective seems to have a weak voice in the contemporary clinical discourse. In this paper I seek to answer whether ecopsychology still may be relevant to clinical psychology. To answer this, I explore the humanistic-existential psychology as represented by Irvin D. Yalom s existential psychotherapy, in the light of ecopsychology. The humanistic-existential approach emphasizes the individual´s freedom, choice and self-realization, and is today an important approach in Norwegian clinical psychology. On the other hand, ecopsychology highlights the fundamental human relationship to and dependence on the surrounding nature. Through the exploration I find that ecopsychology contribute to new and diversified understandings in the humanistic-existential perspective. As a perspective that may contribute to and diversify a significant perspective for many Norwegian psychologists, ecopsychology s relevance in clinical psychology is argued. The exploration further finds that a psychology, which takes into consideration the ecological crisis to a greater extent than the humanistic-existential approach does today, may foster and encourage the individual s potential for caring and engaging with the world as healing pathways to psychological health and meaning. Hence, the exploration argues for the relevance of ecopsychology in contemporary clinical psychology.