Abstract
Bakgrunn: Infeksjon med Hepatitt C virus (HCV) har et kronisk forløp hos 80% av dem som smittes. Det er anslått at opptil 50% av disse vil kunne utvikle cirrhose på lang sikt, med påfølgende risiko for leversvikt og leverkreft. Behandlingen av hepatitt C har i de senere årene gjennomgått en rivende utvikling, og det nye medikamentet sofosbuvir blir beskrevet som et betydelig medisinsk framskritt. Ikke alle infeksjonsmedisinske avdelinger i Norge har begynt å ta i bruk denne nye generasjonen HCV medikament. Vi vil se på evidensgrunnlaget for å innføre sofosbuvir som en del av HCV behandling på en infeksjonsmedisinsk avdeling i Norge. Kunnskapsgrunnlag: Tre RCT-er og én kohortestudie som beskriver effekten av sofosbuvir ble publisert i siste halvdel av 2013. UpToDate har implementert den nye kunnskapen i sine retningslinjer for behandling av HCV. Behandling med sofosbuvir gis GRADE 1A-1B-anbefaling avhengig av genotypen til pasientens hepatitt C-virus. En norsk veileder fra mars 2014 utarbeidet av Norsk forening for infeksjonsmedisin og Norsk gastroenterologisk forening i Den norske legeforening anbefaler også sofosbuvir som en del av HCV-behandlingen. Den norske veilederen har enkelte mangler når det gjelder hvilke krav man normalt stiller til en faglig retningslinje, men tar i motsetning til UpToDate også inn en vurdering av kostnadene ved sofosbuvir. Tiltak: Vårt tiltak er å implementere de nye norske retningslinjene for behandling av hepatitt C, ved infeksjonsmedisinsk avdeling på Sørlandet sykehus HF Kristiansand. Vi vil samtidig også innføre gode rutiner for systematisk dokumentasjon av genotype, Metavir-klassifikasjon, behandling og behandlingsrespons i sykehusets journalsystem. For å undersøke etterlevelsen av retningslinjene valgte vi prosessindikatoren: andelen HCV-behandlinger som er i tråd med de nye retningslinjene. Prosess, ledelse og organisering: For å implementere de nye norske retningslinjene for behandling av HCV har vi valgt å bruke Kunnskapssenterets modell for kvalitetsforbedring. Det må opprettes en tverrfaglig gruppe som har ansvar for planlegging og gjennomføring av prosjektet. Motstand mot prosjektet bør måles gjennom en spørreundersøkelse. Undervisning og grundig informasjon om de nye retningslinjene er sentralt i tillegg til overvåkning av praksisendring. Konklusjon: Vi konkluderer med at prosjektet bør gjennomføres av hensyn til pasientene som behandles ved avdelingen. Det foreligger evidens for den helsemessige gevinsten ved å innføre sofosbuvir som en del av behandlingen av kronisk HCV-infeksjon. Norske retningslinjer tar videre hensyn til de samfunnsøkonomiske kostnadene behandlingen medfører og anbefaler implementering av sofosbuvir i utvalgte pasientgrupper med stor risiko for alvorlig komplikasjoner som cirrhose, leversvikt og kreft. Implementeringsarbeidet på avdelingen medfører ingen store kostnader, men noe omorganisering er nødvendig. Den økte ressursbruken anses fornuftig i forhold til gevinsten: redusert bivirkningsbyrde og komplikasjonsrisiko, samt reduserte samfunnskostnader på lang sikt.