Kan alle historier deles? : En studie av barns narrativer etter en traumatisk hendelse

Abstract

Forfatter: Marie Knutsen Tittel: Kan alle historier deles? En studie av barns narrativer etter en traumatisk hendelse Veileder: Tine K. Jensen Bakgrunn: Mange barn og unge utsettes for overgrep og traumatiske hendelser som kan føre til alvorlige helsemessige konsekvenser. Studier har dokumentert at det å kunne berette en sammenhengende, organisert og meningsfull narrativ etter slike hendelser er forbundet med positiv utvikling og tilpasning. Imidlertid vet vi fortsatt lite om hva som kan hindre eller fasilitere barns konstruksjoner av selv-biografiske narrativer. Formålet med denne studien er å få mer kunnskap om barns narrativer etter en traumatisk opplevelse, og undersøke om det er forskjell i narrativ struktur og innhold avhengig av hvilket type traume de har blitt utsatt for. Økt kunnskap om hvordan barn konstruerer sine traumenarrativer og hva som påvirker denne prosessen kan forhåpentligvis være nyttig både for omsorgsgivere og terapeuter når de skal forstå og hjelpe traumeutsatte barn Metode: Data er hentet fra et større forskningsprosjekt, Behandling av traumatiserte barn: En prosess og effektivitetsstudie, som gjennomføres ved Nasjonalt Kunnskapssenter om Vold og Traumatisk stress. Datamaterialet har bestått av traumenarrativer til seks barn som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og seks barn som har blitt utsatt for ikke-seksuelle overgrep. To analysemetoder ble benyttet. En strukturanalyse ble benyttet for å se på narrativ struktur, mens en tematisk analyse ble benyttet for å analysere innholdet i narrativene. Resultater: Resultatene pekte på tendenser til at barn utsatt for seksuelle overgrep fortalte narrativer som var både kortere og mindre utbroderte enn gruppen utsatt for ikke-seksuelle overgrep. Spesielt hadde disse barna problemer med å fortelle om det de opplevde som de verste delene av overgrepet. Barna som hadde fått delt historien sin med andre før de kom i terapi hadde lengre og mer organiserte narrativer. Fortellinger om hvordan overgrepet kunne skje, fortellinger om følelsesmessige reaksjoner og fortellinger om sosial støtte, var temaer som fremsto som sentrale og viktig for de fleste av barna. Konklusjon: På bakgrunn av resultatene kan det se ut som barn utsatt for seksuelle overgrep har større vanskeligheter med å konstruere sammenhengende og meningsfulle narrativer, og at det å ha mulighet til å dele historien med andre kan bidra til mer sammenhengende og meningsfulle narrativer. Studien er dermed med å belyse betydningen av at traumeutsatte barn får mulighet til å dele historien sin, og at terapeuter og andre bør være oppmerksomme på hvor spesielt vanskelig det er for seksuelt misbrukte barn å fortelle og dele slike opplevelser.