Abstract
Den lille karpefisken ørekyt har i løpet av de siste om lag 100 årene spredt seg til stadig nye vassdrag i Norge. I sin doktoravhandling argumenterer Johannes Holmen for at spredningen i all hovedsak skyldes sportsfiskere som har benyttet levende ørekyt som agn på jakt etter storørret, noe som i dag er forbudt. Studiene viser at langt de fleste nyetablerte ørekytbestandene er beslektet med relativt nærliggende naturlig utbredte bestander, noe som indikerer at sportsfiskeren har hentet agnfisken i relativt kort avstand fra fiskeplassen. Videre antyder resultatene at enkelte nyetableringer kan skyldes utsetting av ørretunger, der ørekyt har fulgt med på lasset som blindpassasjer. Ørekytas opprinnelige leveområde i Norge var begrenset til østlige lavereliggende deler av Østlandet og Finnmark i tillegg til enkelte grensenære vassdrag i Trøndelag. Økende utbredelse
av ørekyt i Sør-Norges fjellområder har skjedd parallelt med nedgang i mange ørretbestander. Det antydes at ørekyta kan fortrenge ørreten gjennom å konkurrere med ørretunger i matfatet. For å bøte på sviktende rekruttering hos berørte ørretbestander i regulerte vassdrag, blir kraftselskaper som oftest pålagt å gjennomføre fiskeutsettinger. Før pålegg om stedegen settefisk ble iverksatt, var norsk settefiskproduksjon i stor grad sentralisert. Mulig sviktende filtrering av inntaksvannet kan ha medført at naturlig utbredt ørekyt har fulgt med inn i settefiskanlegg, for videre å bli satt ut sammen med ørret i kraftmagasiner i høyfjellet. Gjennom molekylærgenetiske studier har Holmen vist at ørekyta, innenfor dens naturlige utbredelsesområde i Norge, kan deles inn i fire genetiske hovedgrupper, nært knyttet opp til geografisk spredning. Grupperingen har bakgrunn i artens innvandringshistorie til Norge, der hovedsakelig istidsrefugier øst for dagens Østersjøen og ulike innvandringsepoker etter at isen trakk seg tilbake fortsatt er tydelig i gruppenes genetiske fingeravtrykk. Langt de fleste nyetablerte ørekytbestander er beslektet med nært beliggende naturlig utbredte bestander og er i de fleste tilfeller etablert ved at sportsfiskere slipper ut levende ørekyt etter endt fiske. Enkelte av de nyetablerte bestandene viste seg imidlertid å være nærmest beslektet med naturlig utbredte bestander nær gamle settefiskanlegg, geografisk langt unna de nye bestandene. Resultatene fra studien gir myndighetene et bedre kunnskapsgrunnlag for å forhindre videre spredning av ørekyt. Studien viser også viktigheten av å forhindre nye utsettinger i vassdrag der ørekyta allerede finnes, da multiple utsettinger motvirker innavl og antageligvis gjør bestanden mer konkurransedyktig.