Abstract
Bakgrunn og formål:
Motivasjon for temavalg relaterer seg til et ønske om å legge grunnlag for
oppfølgingstilbud av faglig god kvalitet for de barn som tidlig diagnostiseres med
auditiv nevropati (AN). Økt oppmerksomhet om tilstanden i det hørselsfaglige feltet
samt innføring av hørselsscreening blant alle nyfødte fra 2008 innebærer at det
audiopedagogiske praksisfeltet vil ha behov for spesifikk kunnskap. Formålet med
denne eksplorerende teoretiske studien er å frembringe et forskningsbasert
kunnskapsgrunnlag med relevans for det spesialpedagogiske praksisfeltet spesielt og
hørselsfeltet generelt.
Problemstilling:
Hva finnes av forskningsbasert kunnskap om fenomenet auditiv nevropati hos spedog
småbarn? Dette spørsmålet vil bli utdypet gjennom en bred kartlegging av
tilgjengelig, oppdatert og relevant forskning om tilstanden. Forskningsspørsmål
knyttet til problemstillingen vil bli vektlagt i ulike grad. Spørsmål om forekomst,
diagnostikk og årsaker/risikofaktorer berøres i kortere avsnitt. Spørsmål om prognose
og habilitering synes mest relevant i et spesialpedagogisk perspektiv, og er derfor
vektlagt i større grad. Del to av problemstillingen knytter seg til hvilke implikasjoner
slik kunnskap kan gi for spesialpedagogisk praksis, i lys av at tilstanden primært er
beskrevet av forskere innen medisinsk og teknisk audiologi.
Metode:
Vitenskapelige tidsskriftartikler ble identifisert gjennom systematiske søk i
elektroniske databaser tilgjengelige i UiOs biblioteksystem. Forhåndsbestemte
seleksjonskriterier resulterte i 16 artikler med relevans for problemstillingen.
Studienes metodiske kvalitet ble vurdert ved bruk av sjekklister for ulike
forskningsdesign. Data fra de inkluderte studiene er trukket ut og sammenstilt i et
dataekstraksjonsskjema. Forskningsfunn presenteres og analyseres i form av en
kvalitativ oppsummering. I drøftingen settes det fokus på hvordan funn fra
forskningen kan kombineres med kunnskap og erfaring som finnes i hørselsfeltet.
Konklusjoner:
Kunnskapsutvikling om auditiv nevropati må fremdeles anses å være i en tidlig fase.
Kunnskapen er betydelig utvidet siden den første store studien ble publisert i 1996
(Starr m.fl), men fremdeles gjenstår mange ubesvarte spørsmål.
• Forekomst av auditiv nevropati antas å være på ca. 10 % blant de som har et
sensorinevralt hørselstap. Ulike innleggingskriterier i nyfødtintensivavdelinger
og ulike retest-prosedyrer gjør det imidlertid vanskelig å si noe sikkert. Det er
rimelig å tro at det er underrapportering i gruppen ungdom og voksne med
tilstanden, og at feildiagnostisering forekommer.
• En ’elektrofysiologisk profil forenlig med auditiv nevropati’ avdekkes på
bakgrunn av patologiske ABR-mønstre i kombinasjon med påvist funksjon i
ytre hårceller. Med økt kunnskap om skadested er det forventet at diagnosen på
sikt vil spesifiseres ytterligere. Utredning er mer tidkrevende og komplisert enn
ved sensorinevrale hørselstap.
• I gruppen sped- og småbarn som får diagnosen auditiv nevropati, har en
betydelig andel opplevd alvorlige komplikasjoner i nyfødtperioden og/eller de
kan ha en familiehistorie som innebærer risikofaktorer for hørselstap. En liten
andel har ingen kjente risikofaktorer.
• Hørselsvansken vil ha uforutsigbar innvirkning på barnets muligheter til å
tilegne seg talespråk. Bruk av visuell kommunikasjon, forsiktig
høreapparatutprøving og i mange tilfeller bruk av cochleaimplantat er etablerte
habiliteringsstrategier. Enkelte barn har tilfredsstillende nytte av høreapparat.
Cochleaimplantat gir variabelt, men i mange tilfeller godt, utbytte.
• Kartlegging av hørsels-, språk- og kommunikasjonsforutsetninger er vesentlig
for å kunne sette i verk hensiktsmessige tiltak. Rådgivning basert på kunnskap
om tilstanden i kombinasjon med et samordnet tjenestetilbud antas å være
positive faktorer i foreldres mestrings- og tilpasningsprosess.