Sammendrag
Spørsmålet om borgernes danning i et demokrati er et klassisk tema i den pedagogiske filosofien. Demokratiet kan ses som en styreform for reflektert, kollektiv selvbinding, der borgernes danning legitimerer det klassiske prinsipp om at enhver stemme teller likt. Disse ideene er gitt en spesiell form av den gresk-franske filosofen og psykoanalytikeren Cornelius Castoriadis. Til forskjell fra de mer tradisjonelle (liberale) teoriene om utdanning i et demokrati er Castoriadis’ tenkning orientert mot politisering, sosial nyskaping og forandring. Avhandlingen tar spesielt for seg begrepene om "det imaginære", "individuell og kollektiv autonomi" og vilkår for politisk aktørskap. Gjennom belysning og videreutvikling av Castoriadis' tenkning, reformuleres pedagogikkens klassiske paradoks – hvordan fremme autonomi? – til å gjelde både på subjekts- og samfunnsnivå. Dette "dobbelte pedagogiske paradoks" representerer dermed både en radikalisering og en utvidelse av pedagogikkens gjenstandsområde.