Tidlig diagnostisering av osteoporose hos postmenopausale kvinner med underarmsbrudd

Abstract

Ortopedisk avdeling ved Klinikk Bærum sykehus, Vestre Viken HF (VVHF) har ingen interne rutiner for osteoporosevurdering av kvinner over 50 år etter lavenergibrudd i underarmen. Dette er et problem som ledelsen i VVHF erkjenner, og hvor vi i avdelingen ser et behov for endret praksis. Osteoporose er i dette prosjektet definert som en skjelettlidelse med redusert beinstyrke, som predisponerer for brudd. I følge Verdens helseorganisasjon (WHO) er osteoporose beintetthet lavere enn 2,5 standardavvik under gjennomsnittet til unge friske kvinner, såkalt T-score (WHO-kriteriet). Betegnelsen etablert osteoporose brukes hvis det foreligger lavenergibrudd i tillegg til osteoporose. Dual Energy X-ray Absorptiometry (DXA) er den mest brukte metoden for å måle beintetthet. Prinsippet går ut på at to fotoner med ulik energi passerer gjennom beinvev, og tapt energi måles (attenuasjon). Attenuasjonen vil øke med beintettheten. Resultatene oppgis som et absolutt (Bone Mineral Density) og et relativt mål (T-score) (1). Kvinner er mer utsatt enn menn for å få osteoporose grunnet østrogenmangel etter menopause. I tillegg vil alder i seg selv være en risikofaktor da beintapet øker med alder (2). I målgruppen for dette prosjektet inkluderes for enkelhets skyld alle kvinner over 50 år uavhengig av menopausal status. Med underarmsbrudd menes brudd som involverer radius og/eller ulna. I henhold til anatomisk klassifikasjon av AO Foundation inkluderer dette alle brudd med koder 21 – 23 (3). Lavenergibrudd er i denne sammenheng brudd etter fall fra samme nivå eller som oppstår uten at sterke ytre krefter er involvert (4). Per dags dato kommer pasienter i vår målgruppe til 6-ukers poliklinisk kontroll ved Ortopedisk avdeling etter et brudd uten at systematiske osteoporosetiltak blir satt i gang. Vi ønsker å optimalisere tidlig diagnostisering av osteoporose hos kvinner som har høy risiko for nye brudd. I denne prosjektbeskrivelsen vil vi belyse kunnskapsgrunnlaget for endret praksis, hvordan situasjonen er i dag samt evaluere hvordan praksis i vår avdeling kan endres. Målet med en slik endring er å forebygge nye brudd i denne pasientgruppen. Dette vil mest sannsynlig også kunne redusere morbiditet og mortalitet, samtidig som det vil være kostnadseffektivt i et samfunnsøkonomisk perspektiv.