Sammendrag
Olav H. Hauge stiller i sin første diktsamling, Glør i oska (1946), opp en konflikt mellom verdens overflatiske avglans og erfaringen av værens essensielle under . Dette er en spenning som i generell forstand vedrører bildets stilling i poetikken, og spesielt ornamentet. Avhandlingen min viser hvordan ornamentikken, forstått som utsmykning og formal berikelse, skaper en forbindelse mellom dikterens søken etter det hinsidige, og anerkjennelsen av poesiens forhold til menneskets omgivelser.
Avhandlingen er todelt. I den første delen diskuterer jeg resepsjonens lesning av dikterens tematisering av forholdet mellom det essensielle, det overflatiske og den språklige representasjonen, med fokus på debutboken, Glør i oska. Her presenterer jeg også min egen vektlegging av dikterens relatering av visjonen, drømmen og begjæret etter det sublime til den imaginative erfaringen. I avhandlingens andre del undersøker jeg hvilken rolle ornamentikken spiller når Olav H. Hauge skriver seg frem til en poetikk der hverdagen, de kulturelle erfaringene, det språklige uttrykket og den poetiske imaginasjonen ikke lenger oppfattes som fundamentalt motstridende fenomener. Ornamentikk-studien inneholder lesninger av Gartnaren drøymer , Eg ser du har lært og Kuppern skrid i Squaw Valley .