Sammendrag
Grøftetildragelsesmysteriet (1999) av Thure Erik Lund handler om Tomas Olsen Myrbråten (TOM), romanens jeg-forteller, som etter et ublidt møte med byen, vender hjem til farsgården sammen med kjæresten Helene. Han blir raskt psykotisk, og etter konfrontasjoner med den lokale lensmannen som stiller spørsmålstegn ved brorens forsvinning, samt noen nedslagninger og noe som kan se ut som et voldtektsforsøk på Helene, flykter Tomas Olsen Myrbråten inn i skogen, i et forsøk på å bli natur . Romanens utsynspunkt er nåtiden, hvor Tomas Olsen Myrbråten er innesperret i det han kaller den sosialteknologiske institusjonen . Leseren følger Myrbråtens reise retrospektivt tilbake i tiden gjennom tre deler: Åndsmennesket , Livet viser seg fram og Skoggangsmann , som også representerer samfunnsformene by-land-skog.
Romanen er en kompleks beskrivelse av samtiden, hvor språk, individer, modernitet og natur knyttes sammen. Gjennom et forfatterskap som pr. i dag teller til sammen seks utgivelser, fem romaner og en essaysamling, avdekkes et forfatterprosjekt som kretser rundt det moderne. Ifølge Thure Erik Lund er naturen de betingelser vi som mennesker hele tiden er underlagt, noe som gjør det nytteløst å dikotomisere natur og kultur. Det syntetiske tas opp av naturen og inngår på denne måten i det naturlige. Teknologi i Lunds modernitetsforståelse har en like stor plass i naturbegrepet som det organiske, noe som også kommer til uttrykk i det språklige. Ut ifra disse premissene viser han gjennom agglutinering (ordsammensetting), sjangerhybriditet (essay og roman), indre referens og "gjenbruk" (for eksempel har deler av Zalep kommet med i essaysamlingen Om naturen), skiftende språklige regimer og utstrakt bruk av ironi, at modernitetens kompleksitet like mye er språklig som erfaringsbasert. Gjennom modernitetens produksjon av ord, kommer den moderne identitetens tendens til å bli en språklig identitet, til syne gjennom Tomas Olsen Myrbråten.
Grøftetildragelsesmysteriet har en rekke fellestrekk med Zygmunt Baumans Flytende modernitet (2000), en sosiologisk analyse av endrete samfunnsforhold innenfor det moderne. Den tidlige moderniteten var en systemisk, tung , fast modernitet, hvor Foucaults panoptikon og Henry Fords fordistfabrikk var tidstypiske symboler for forutsigbarhet og stabilitet, men samtidig også kontroll og avhengighet. Dagens modernitet beskrives av Bauman i opposisjon til den faste : den er flytende , lett, nettverksaktig, individualiserende og markedstilpasset. Mens den faste moderniteten ikke skilte livspolitikk fra offentlig politikk, er livspolitikken i dagens moderne tilstand i ferd med å presse offentlige politiske anliggender ut av agendaen.
I sin analyse av den vestlige samtid, stiller Zygmunt Bauman seg kritisk og undersøkende til begge de to former for modernitet. Tidlig-modernitetens tendens til å la jeget oppslukes av massene ble senere erstattet av dagens sen-moderne tilstand, hvor alt ansvar er lagt på individets skuldre og den politiske makten, ifølge Bauman, er i ferd med å bli historie. Den politiske oppslutningen er synkende, politikerrollen er lite ettertraktet og den offentlige agendaen fylles til stadighet opp av offentlige personers private anliggender.
Thure Erik Lund gjør i sin roman en liknende todeling, og beskriver en virkelighet kloss opptil Baumans kritikk. Der Bauman legger vekt på samfunnsforholdenes generelle endring, viser Thure Erik Lund denne endringens innvirkning også på individet og det språklige, ironien spesielt.
Forfatteren iverksetter hybridformen ustabilt-stabil ironi (jfr. Wayne Booths kategorier) for å vise fram det modernes kompleksitet og for å skape distanse i sin kritikk. Ved å peke på en rekke ustabilt ironiske trekk i teksten, er min tese at ironien er ustabil lokalt, men stabil i sin beskrivelse og kritikk. Denne stabiliteten opprettes i forhold til det jeg omtaler som romanens både eksplisitte og implisitte (eller forkledte) kritikk.
En liknende ironisk strategi benytter Zygmunt Bauman seg av i sin analyse av den flytende moderniteten, hvor den faste varianten av det moderne er den som kommer heldigst ut av kritikken. Jeg trekker i forlengelsen av Baumans kritikk en linje til Jean-FranVois Lyotards forståelse av melancholia og novatio, hvor denne dragningen mot det forgagne i kombinasjon med vilje til eksperimentering, er et trekk ved det moderne.
Den faste modernitetens kategorier stabil og ustabil ironi, er i den flytende modernitetens tidsalder erstattet av en ironisk hybridform som er bedre egnet til å vise fram modernitetens fluiditet, samtidig som den utøver kritikk.