Abstract
Denne masteroppgaven påviser og analyserer de deterministiske trekkene i romanen Conversación en La Catedral av Mario Vargas Llosa. Tilnærmingen til dette går gjennom en analyse av tre sentrale karakterer i verket: Santiago, Ambrosio og Amalia. Det vil gjennom eksempler fra verket samt gjennom teori fra blant andre Mitchell, som reaktualiserer determinismen som et interessant fenomen innen litterær analyse og Fanon/De Beauvoir/Freire, som gjennom sine analyser viser oss hvordan hverdagen til de tre nevnte karakterene determineres av forhold fullstendig utenfor deres kontroll, tre fram et bilde av et litterært univers preget av tydelige deterministiske trekk. Videre fremgår det av denne oppgaven at de deterministiske trekkene i romanen bidrar til at presentasjonen av frykten, apatien og håpløsheten til karakterene under militærdiktaturet til Odría i Peru mellom 1948 og 1956 framstår som troverdig og logisk for leseren.
Helt kort kan det også sies at romanen byr på kompliserte fortellertekniker og litterære grep. De narrative virkemidlene som brukes i romanen er grundig analysert tidligere, men i oppgaven analyseres i et eget kapittel de teknikkene som bidrar til å fremme de deterministiske trekkene ved romanen. I den sammenheng kommer det også fram hvordan det finnes en sammenheng mellom historien og diskursen i romanen.