Sammendrag
POLITISKE FØRINGER PÅ ØKONOMISKE ENDRINGSSTRATEGIER; CASE ARGENTINA
Tema
Oppgavens tema fokuserer på den negative økonomiske utviklingen i Argentina etter 1930.
Målsettingen er å belyse sentrale årsaker til den langvarige stagnasjonen, og årsakene til at gjentatte forsøk på reformer som skal bringe landet ut av stagnasjonen har feilet.
Tidsrommet som er valgt ut for analysen er 1930-1983, med spesiell vekt på perioden 1955-'83.
Metode
Analyseredskapet som er valgt for opppgaven er et perspektiv på interne politiske prosesser med interessegrupper som aktører. Interessefeltet er økonomisk politikk, og aktørene er derfor i første rekke økonomiske interesse-grupper, som kapitaleiere innen landbruk og ulike grener av industrien, arbeids-takere. Den politiske prosessen sees over et kort tidsperspektiv der kortvarige, konjunkturelle interessekonflikter mellom aktørene står i sentrum. Dette i motsetning til en type strukturalistiske teorier om endring, der langsiktige endringsprosesser vektlegges og aktører forventes å handle ut fra hva man antar er deres objektive, langsiktige økonomiske interesser. Bakgrunnen for dette perspektivet er en tro på at de kortsiktige konfliktene og de utfall som de får kan påvirke de langsiktige utviklingstrekkene på en avgjørende måte. De kan, ved avgjørende skilleveier, være sentrale for vår forståelse for hvorfor en bestemt av flere mulige veivalg er gjort. Dette er gir oss, ideellt, en beskrivelse som er i stand til å forklare forskjeller i faktisk utvikling mellom samfunn - noe de strukturalistiske modellene har blitt kritisert for ikke å klare. For at vi skal få denne forståelsen er det derfor av betydning å granske sammensettingen av aktører på de gitte tidspunktene, deres subjektive interesser (i vårt tilfelle med hensyn til økonomisk politikk), deres innbyrdes styrkeforhold, og hvordan det kursvalget som er gjort på et tidspunktl påvirker og endrer disse forholdene på et tidspunkt2. Dette perspektivet bygger i hovedsak på en analysemetode som er utviklet av Torcuato di Tella (Latin American Politcs, 1990). Det understrekes at dette ikke er en modell i den forstand at den framsetter et sett med almen-gyldige sammenhenger. Den er mer et analyseredskap, og det er slik det blir brukt i oppgave.
Gjennomgang av utviklingen 1930 - 83
Oppgaven gir en gjennomgang, først av perioden som ledet opp mot 1930, med vekt på argentinas lange vekstperiode mellom ca. 1880 og 1930 under en liberalistisk økonomisk politikk, og de sosiale og økonomiske relasjonene som oppsto på baksgrunn av dette. Den tar deretter opp den økonomiske rystelsen som vekstmodellen fra 1880-1930 gjennomgikk i forbindelse med depresjonen på 1930-tallet, og de tilpasningene som skjedde for å møte krisen. Det granskes spesielt hvilken effekt disse tilpasningene hadde på de sosiale relasjonene og aktørsammensettingen: Framveksten av en ny interessegruppe innen industri og en ny arbeiderklasse med forskjellige interesser fra den gamle politiske og økonomiske eliten. Noe som resulterte i en delegitimering av den liberalistiske økonomiske modellen fra perioden før 1930. Dette hadde avgjørende betydning for den økonomiske strategien som ble valgt på '40- tallet og utover: Autonom nasjonal utvikling og utbygging av en importsubstitusjonsrettet industri rettet mot det nasjonale markedet.
Perioden fra 1955 til 1983 gjennomgås med vekt på de ulike variantene av økonomisk politikk som ble utprøvd. Det gjennomgående trekket er at kortsiktige stabiliseringplaner og mer langsiktige reformplaner har blitt omstøtt som følge av interessegruppers motstand. Perioden opp mot 1983 viser en oppbygging av organiserte interessegrupper med høy grad av mobilisering og i besittelse av nøkkelressurser som setter dem i stand til å undergrave en økonomisk politikk som berører deres sektorinteresser på en negativ måte.
Analyse
I analysen gjennomgås først de sentrale mekanismene som har vært aktive ved de ulike stabiliserings- og reformforsøkenes sammenbrudd. Det identifiseres som en bruk av virkemidler fra aktørenes side for å skape en "irregulær omfordeling" av ressurser mellom dem. Utgangspunktet for dette er en grunnleggende uvilje til å akseptere den ressursfordelingen som den økonomiske politikken setter opp. Denne delen diskuterer først aktørenes virkemidler, og deretter hvordan deres styrkeforhold har endret seg over tid. Deretter identifiseres deres handlinger som et mønster av reaksjoner på faktisk eller forventet ressursfordeling i den økonomiske politikken, og på de andre aktørenes handlinger.
I den siste delen av drøftelsen vurderes årsakene for at aktørene faktisk bruker disse virkemidlene i en "irregulær omfordelingsstrid". Hovedårsaken føres tilbake på en legitimitetskrise som har utgangspunkt i utestengningen av peronistpartiet (landets største velgerstratum), nedbrytning av de demokratiske institusjonenes legitimitet, og mangelfull utvikling av institusjonaliserte former for deltakelse for de korporative interessegruppene i utformingen av innholdet i den økonomiske politikken.
Som konklusjon settes det opp at det i perioden fram til slutten av '30-tallet fantes en interessegruppe med en dominerende posisjon som var i stand til å sette gjennom sine interesser gjennom overfor andre grupper i systemet. På '30-tallet og utover ble aktørsammensettingen og de innbyrdes styrkeforholdene mellom aktørene endret på en fundamental måte på grunn av den økonomiske strategien som ble valgt etter 1930, og utdypet på '40- og '50-tallet. De viktigste økonomiske interessegruppene kom i en posisjon der de hadde en slags gjensidig veto - ingen av dem var i stand til å sette sine interesser gjennom i den økonomiske politikken permanent uten at de andre reverserte dette innen er kort periode. Dette ville tilsynelatende øke kravet til statens rolle som megler mellom samfunnsinteressene. Mekanismer for å harmonisere disse interessene og oppnå kompromiss ble imidlertid ikke utviklet. Myndighetene forsøkte istedenfor i perioder å passifisere/de-mobilisere utvalgte interessegrupper, og unnlot å trekke de berørte interessene med i utformingen av den økonomiske politikken. En konsekvens av dette ble at konflikter som ikke fikk uttrykk innenfor systemet ble ført utenfor, med irregulære taktikker som hadde undergravende virkning for den økonomiske politikken.