Abstract
Eksisterende traumeforståelse baserer seg i stor grad på makrotraumer, det vil si traumatiske hendelser av eksplisitt eller dramatisk art. Denne oppgaven etterstreber å supplere makroforståelsen ved å fremheve betydningen av mikrotraumer. Med mikrotraumer menes subtile, implisitte og gjentakende relasjonelle sår som kan oppstå i nære tilknytningsrelasjoner over tid. Oppgaven belyser hvilken betydning slike tidlige relasjonelle sår kan få for utviklingen av selvet, herunder barnets opplevelse av identitet, selvfølelse, emosjonsregulering og evne til å knytte relasjoner til andre. Oppgaven er basert på teoretisk-analytisk metode, nærmere bestemt en åpen, men retningsstyrt litteraturgjennomgang, og tar for seg sentrale teorier innenfor tilknytnings-, traume- og selvpsykologi. Sentrale funn omhandler betydningen av de relasjonelle, dyadiske prosessene med primære omsorgspersoner for barnets utvikling. Tilknytningsrelasjonen mellom barn og omsorgsperson er avgjørende for barnets overlevelse, og behovet for å bevare denne er instinktivt og biologisk nedfelt. Mikrotraumer og relasjonelle brudd slik som feilinntoninger, feilspeilinger, manglende mentalisering av barnet, tilbaketrekning og annen mangelfull omsorg, vil kunne føre til omfattende tilpasning fra barnets side, for å bevare tilknytningsrelasjonen. Dersom tilpasningen er av alvorlig grad, vil dette kunne føre til grunnleggende forstyrrelser i barnets selvutvikling. Funnene settes inn i en større kontekst og drøftes i lys av debatten om betydningen av arv og miljø. Oppgaven konkluderer med at relasjonelle mikrotraumer kan ha dyptgripende konsekvenser for utviklingen av selvet. Den understreker den paradoksale koblingen mellom de små, subtile, relasjonelle bruddene, og de omfattende og alvorlige innvirkningene disse kan ha på utviklingen av selvet. Oppgaven tar til orde for et økt fokus på mikrotraumer i psykologisk forskning og behandling.