Abstract
Sammendrag Forfattere: Maria Härter Langvik og Mathea Fretheim Walle Hovedveileder: Line Indrevoll Stänicke Medveileder: Reidar Schei Jessen Tittel: Beskytte, bære og befri – en kvalitativ metasyntese om behandleres subjektive erfaringer fra relasjoner til ungdom som selvskader Bakgrunn: Selvskade øker i forekomst blant ungdom. Oversiktsstudier indikerer at arbeid med selvskade vekker komplekse og vanskelige følelser hos helsepersonell. Det er behov for mer systematisk kunnskap om erfaringer fra terapeutisk arbeid med ungdom som selvskader. Siden selvskade vanligvis starter i ungdomstiden, kan det være nyttig å undersøke behandleres erfaringer fra relasjonsarbeid med denne gruppen. Formål: Formålet med denne studien er å analysere og syntetisere kvalitative studier som undersøker behandleres subjektive opplevelser og erfaringer fra å være i en behandlingsrelasjon med ungdom som selvskader. Studien kan bidra til økt kunnskap og nyansert forståelse av behandleres erfaringer fra arbeid med ungdom som selvskader. Metode: Studien er en kvalitativ metasyntese, og et selvstendig forskningsprosjekt. Vi benyttet Noblit og Hares (1988) syv steg for metaetnografi som metode for å analysere og syntetisere kvalitative primærstudier. Et systematisk litteratursøk resulterte i 1252 studier. 15 kvalitative studier ble inkludert i vår metasyntese etter en grundig seleksjonsprosess. Funnene fra primærstudiene ble hentet ut, sammenlignet og systematisert, for å utvikle tredjeordens begreper i form av subtema, tema og metatema. Resultater: Metasyntesen resulterte i tre metatema: 1) “Å være sammen om det – betydningen av å se bak selvskadingen”, 2) “Å være en bærer av ungdommens smerte – selvskade vekker sterke følelser i behandleren”, og 3) “Å være en som håndterer ungdommens smerte – å vise at det er en vei gjennom stormen”. De tre metatemaene, med assosierte åtte tema og 21 subtema kan samlet anses som uttrykk for ulike posisjoner, som behandlerne kan balansere og veksle mellom over tid i arbeidet. Diskusjon og konklusjon: Metasyntesen indikerer at arbeid med ungdom som selvskader er et komplekst og sammensatt fenomen. Vi finner at arbeidet kan vekke vanskelige følelser i behandlere, men at de også er opptatt av å se personen bak selvskadingen, og kan oppleve arbeidet som mulig å tåle under de rette forutsetningene. Kliniske implikasjoner av funnene er behov for emosjonell støtte og veiledning i arbeid med ungdom som selvskader, samt betydningen av muligheter til å danne en relasjon over tid. I lys av perspektiver på ungdomstidens utviklingstemaer argumenterer vi for at arbeid med autonomi og nærhet står sentralt i en behandlingsrelasjon til ungdom som selvskader.