Abstract
Da de nordiske unioners tid var forbi for hundre år siden, ønsket de nordiske regjeringer å avklare rettstilstanden for nordiske borgere med tilknytning til mer enn én nordisk stat. Et kulturelt, geografisk og språklig fellesskap gjorde det naturlig å bevare nordisk mobilitet. Rallarene hadde fulgt jernbanesvillene over landegrensene. Slåttekarene hadde fulgt jordteigene. I dag køer igjen pendlerne trofast over Øresundbroen, norske restauranter bemannes igjen av svenske ungdommer, og lange fastlandsgrenser mellom Norge og Sverige og Sverige og Finland har gjort utveksling av arbeidskraft på tvers av landegrensene naturlig. På leting etter arbeid finner man en å gifte seg med, og kanskje ender livet i et annet nordisk land enn der reisen begynte.
Artikkelen presenterer hovedtrekkene i de nordiske internasjonal-privatrettslige regler om ektefellers formuesforhold og arv i et 100-årsperspektiv.