| dc.description.abstract | Denne masteroppgaven undersøker norske dansekunstneres egne erfaringer av å arbeide som selvstendig næringsdrivende. I dagens samfunn ser vi en økt bruk av midlertidige ansettelsesforhold og innleid arbeidskraft som følge av effektivisering og økt individualisering av arbeidslivet. Denne arbeidspolitikken er derimot ikke ukjent for kulturbransjen, hvor det å arbeide som selvstendig næringsdrivende på korte kontrakter ofte er normen snarere enn unntaket. Koronapandemien tydeliggjorde hvordan kulturbransjen med sin lappeteppeøkonomi på mange måter eksisterer i randsonen av den norske arbeidslivsmodellen, og flere av kulturarbeiderne fikk kjenne på konsekvensene av å ikke passe inn i det norske velferdssystemet. Da dansekunstfeltet er en av kunstformene i Norge med flest selvstendig næringsdrivende og kunstuttrykket med lavest gjennomsnittlig inntekt, ble denne yrkesgruppen valgt som fokusområde for denne oppgaven. Tidligere undersøkelser av dansekunstneres arbeidssituasjon har i hovedsak vært basert på spørreundersøkelser eller statistikk fra nasjonale forskningsinstitusjoner. Det har derimot vært lite kvalitative studier av denne yrkesgruppen som forteller noe om opplevelsen og erfaringen av hvordan det er å arbeide som selvstendig næringsdrivende dansekunstner. På bakgrunn av dette vil denne oppgaven besvare følgende problemstilling: Hvordan erfarer og håndterer norske dansekunstnere sin egen arbeidssituasjon som selvstendig næringsdrivende? For å operasjonalisere problemstillingen er det utledet fire forskningsspørsmål: 1) Hvordan fremstår dagens arbeidssituasjon for norske dansekunstnere? 2) Hvordan opplever dansekunstnerne sin egen arbeidssituasjon? 3) Hvordan håndterer dansekunstnerne sin egen arbeidssituasjon? 4) Hvordan påvirker tilknytningsformen muligheten for kollektiv handling og strukturell endring? For å sette analysen inn i en større strukturell kontekst ble det benyttet perspektiver om prekariatet av Guy Standing, som tar for seg mye av problematikken knyttet til løsarbeidersamfunnet og fragmenteringen av arbeidslivet. Dette perspektivet sees i relasjon til Eldring og Ørjasæters forståelse av kulturbransjen som et fløyelsprekariat og kobles opp mot populariseringen av begrepet kulturelt entreprenørskap og forståelser av samfunnets utvikling mot det fleksible mennesket. Psykologiske perspektiver om jobbusikkerhet sammen med en sosiologisk mikroforståelse av feltmekanismer gjennom kapitalbegrepet, inspirert av Bourdieu, bidrar til å belyse dansekunstnernes individuelle opplevelser og konsekvensene av disse. Å benytte strukturelle og individuelle perspektiver i sammenheng bidrar til å forstå informantenes uttalelser som et resultat av institusjonelle og personlige rammebetingelser. Det empiriske grunnlaget for oppgaven er basert på semistrukturerte intervjuer av 12 informanter med ulike erfaringer, aldre og bakgrunner som dansekunstnere. Analysen viser at dansekunstnernes arbeidsvirkelighet preges av et høyt tempo, og en varierende arbeidshverdag med mange ulike inntektskilder. Dette fører til økonomisk usikkerhet og en indre motivasjon til å takke ja til flere jobber enn man har kapasitet til. De selvstendig næringsdrivende er nødt til å ta på seg mange roller for å drive sitt eget firma, noe som oppleves som energikrevende og lite motiverende. Den nære koblingen mellom sitt profesjonelle jeg og private jeg, gjør at danserne har vanskeligheter for å skille egen verdi fra sin markedsverdi som dansekunstner. Informantene opplever at de sjelden kan ta helt fri fra arbeidet, og må hele tiden holde seg aktive, etablere nettverk og være aktuelle for å sikre seg flere jobber i fremtiden. Dette innebærer blant annet at det kan være vanskelig å være syk eller skadet, da dette kan påvirke både inntekt, nettverk og mulighet for fremtidige jobber. Informantene kunne kjenne på en dobbelthet og en ensomhet som selvstendig næringsdrivende, da man ofte er konkurrenter og kolleger med andre dansekunstnere på samme tid. Flere av dansekunstnerne beskriver at de tvinges ut i en arbeidsvirkelighet som selvstendig næringsdrivende. Dansekunstnerne har derimot få forutsetninger for å lykkes som bedrift på grunn av manglende opplæring og interesse for bedriftsvirksomhet. Mye av kunnskapshentingen kommer derfor fra prøving og feiling eller gjennom tips og råd fra andre i feltet. Den sporadiske arbeidsvirkeligheten og økonomiske utryggheten kan gjøre det vanskelig for dansekunstnerne å komme opp på et gjennomsnittlig inntektsnivå. Den kontinuerlige overlevelseskampen og konkurransen om arbeidsplassene, fører til at oppdragsgiver inntar en overlegen maktposisjon, som kan hindre dansekunstnerne fra å skape kollektiv og etter hvert strukturell endring i eget arbeidsliv. Anledningen til at dansekunstnerne velger å fortsette sin karriere, er først og fremst at de elsker å danse. Det å kunne bevege seg og uttrykke seg gjennom dansen oppleves viktigere enn den økonomiske tryggheten. De menneskelige møtene og dansekunstnerens identitet knyttet til eget yrke gjør det vanskelig for flere av informantene å se for seg en annen virkelighet hvor dans ikke er en sentral del av livet. | nob |