| dc.description.abstract | Gjennom de siste 15 årene har det vært en betydelig vekst i bygg- og anleggsvirksomheten i Norge, og målt etter verdiskapning er næringen den nest største etter olje- og gass (Bygballe m.fl., 2019). Veksten har skjedd på flere ulike områder, men innenfor ett område har veksten i bygg- og anleggsvirksomhet vært særlig stor, og dette gjelder kraftnæringen. Utbyggingstempoet av vindkraft har gått kraftig opp og det har vært stor utbyggingsaktivitet av vindparker rundt om i landet. Utbyggingen av parkene er organisert som store bygg- og anleggsprosjekter med en rekke ulike virksomheter involvert i prosjektene, og med kraftprodusentene som byggherrer. I denne masteroppgaven er det nettopp prosjektorganisert utbygging av norsk vindkraft som er valgt som case for en studie av læring av hendelser. Oppgavens problemstilling er: Hvordan foregår læring av hendelser i prosjektorganisasjoner, og hvilke organisatoriske forhold kan hindre slik læring? Historisk sett, er bygg- og anleggsvirksomhet den enkeltnæringen med flest registrerte hendelser med arbeidsskader og arbeidsskadedødsfall per år (Arbeidstilsynet, 2022b). Det er derfor et behov for å lære av de hendelsene som inntreffer, både de mindre og de større, for å kunne redusere omfanget av hendelser. Dersom en ser på det norske arbeidslivet er det lite tvil om at slik læring kan ha stor verdi, ikke bare for arbeidstakerne og den enkelte virksomhet, men for samfunnet som helhet. Gjennom dokumentanalyser og åtte semistrukturerte intervju har jeg derfor undersøkt nærmere hvordan læring av hendelser i prosjektorganisasjoner kan utspille seg, og hvilke organisatoriske forhold som kan hindre slik læring. Studiens teoretiske rammeverk er avgrenset til sentrale bidrag fra tre fagfelt. For å besvare oppgavens problemstilling har jeg fra organisasjonslitteraturen benyttet meg av organisatorisk læring som dynamisk prosess (Crossan m.fl., 1999), enkelkrets- og dobbelkretslæring (Argyris & Schön, 1996) og taus og eksplisitt kunnskap (Nonaka & Takeuchi, 1995 i Filstad, 2016). Gjennom bidrag fra sikkerhetslitteraturen belyses et skille mellom informasjonsdeling og læring (Rosness m.fl., 2013), spontane og styrte læringsprosesser (Rosness m.fl., 2013), samt en rekke utfordringer med å lære av hendelser (Drupsteen & Guldenmund, 2014; Drupsteen m.fl., 2013; Reason, 1997; Swan m.fl., 2010; De Silva m.fl., 2018; Probst & Graso, 2013). Det tredje området som jeg trekker på, er organisasjonsforskningen til Edmondson og kolleger (se blant annet Edmondson 1999; 2011; 2019; Cannon & Edmondson, 2005) på betydningen av psykologisk trygghet og hvordan man kan lære av ulike former for feil, og hvorfor det er viktig å skille mellom kritikkverdige og mer rosverdige feil. Funnene fra dokumentanalysene og intervjumaterialet indikerer at noen av hindringene for læring av hendelser ligger internt i byggherrens egen organisasjon. Mangelen på egen systematisering og tilgjengeliggjøring av det skriftlige læringsgrunnlaget ser ut til å hindre smidig flyt av informasjon innad i prosjekter og på tvers av prosjekter. Dette kan medføre at taus kunnskap forblir taus og dermed ikke eksplisitt tilgjengelig for alle. En annen hindring som ligger internt i byggherrens egen organisasjon knytter seg til manglende bruk av statistisk materiale og kunnskap fra tidligere hendelser. Dette materialet ser ikke ut til å bli nyttiggjort i en læringsprosess. Gjennom byggherrens øvrige ansvar for sikkerheten i bygge- og anleggsprosjekter oppstår det et behov for å lære av hendelser. Dette for å hindre gjentakelse av hendelser og dermed øke sikkerheten. Slik læring forutsetter blant annet rapportering, granskning og utarbeidelse av tiltak (læringsaktiviteter). Intervjuene viser imidlertid at ansvaret for denne aktiviteten primært ligger hos leverandørene og ikke hos byggherren. For å sikre at aktivitetene blir gjennomført er det innført kontraktsmessige krav til rapportering og granskning av hendelser til leverandørene. Intervjuene indikerer imidlertid at formalisering av slike krav ikke nødvendigvis er tilstrekkelig for å tilfredsstille byggherrens behov for læring. Eksempelvis oppleves underrapportering av hendelser som en forholdsvis stor utfordring. Videre er granskning og tiltak i liten grad rettet mot byggherren og i større grad mot leverandørene selv. Samtidig har ikke byggherren en direkte instruksjonsmyndighet over granskning og tiltak, eller et eget system som sikrer at det skriftlige læringsgrunnlag benyttes i fremtidige prosjekt. De mest sentrale hindringene ser derfor ut til å ligge i relasjonen mellom byggherren og de øvrige aktørene i prosjektorganisasjonen. Denne relasjonen er preget av det vi kan omtale som en interorganisatorisk distanse mellom byggherrens behov for læring på den ene siden, og leverandørenes gjennomføring av de praktiske læringsaktivitetene på den andre siden. Dette kan få praktiske konsekvenser for byggherrens mulighet til å lære av hendelser. Videre viser funnene også til at det ligger hindringer for læring av hendelser til grunn i byggherrens egen organisasjon, mer spesifikt mellom byggherrens prosjektorganisasjon og byggherrens administrative organisasjon. I studien forstås disse hindringene i lys av begrepet intraorganisatorisk distanse. | eng |