Abstract
Sammendrag Denne masteroppgaven undersøker hvordan det pågående fosterhjemsarbeidet fungerer. Fosterhjem er barnevernets foretrukne løsning for barn som må plasseres utenfor deres opprinnelige hjem, men tiltaket byr på visse utfordringer. Tiltaket er formelt sett definert som midlertidig, men samtidig er det nødvendig for fosterhjemsarbeiderne å ha en innstilling om at plasseringen er varig for å ivareta barnets utviklingsbehov. For å undersøke det pågående fosterhjemsarbeidet nærmere har jeg valgt å fokusere på de to viktigste aktørene i dette arbeidet, fosterforeldre og saksbehandler. Jeg er her opptatt både av hvordan disse aktørene møter arbeidet og hva som ligger til grunn for deres innstilling til fosterhjemmet. Oppgavens problemstilling er derfor Hva preger de institusjonelle og relasjonelle omstendighetene til fosterforeldre og saksbehandlere, og hvordan påvirker dette deres handlinger i fosterhjemsarbeidet? som videre er delt inn i tre analysespørsmål: 1) Hvilke institusjonelle føringer ligger til grunn for fosterhjemsarbeidet? 2) Hvordan opplever fosterforeldre og saksbehandlere sin egen og hverandres rolle i fosterhjemsarbeidet? 3) Hvordan handler fosterforeldre og saksbehandlere i møte med fosterhjemssystemets institusjonelle og relasjonelle betingelser? Studiens empiriske grunnlag er avgrenset til fosterhjemsarbeidet i Oslo kommune, som utgjør oppgavens case. Jeg har hatt en eksplorerende og fenomenologisk tilnærming til prosjektet, og har derfor valgt et kvalitativt forskningsdesign med dybdeintervju som datagenereringsverktøy. Det ble til sammen gjennomført ni intervjuer med elleve informanter fordelt over tre utvalg: fosterforeldre, veiledere og kursholdere i Barne- og familieetaten og saksbehandlere. Disse utvalgene ble valgt ut på bakgrunn av at disse aktørene har mye informasjon om, og mange opplevelser knyttet til, det pågående fosterhjemsarbeidet i Oslo kommune. For å belyse problemsstillingen over har jeg benyttet ny-institusjonell teori, rolleteori og sensemaking. Det første analysespørsmålet ble undersøkt gjennom Scotts typologi av institusjoner som regulative, normative og kultur-kognitive strukturer. Her viser jeg hvordan det institusjonelle presset fra de tre strukturene opplevdes både uklart og motsigende. Gjennomgående i alle strukturene var «barnets-beste-prinsippet» som i stor grad er oppe for tolkning for den enkelte. Videre viste strukturene til ulike forståelser av fosterhjemsoppdraget som midlertidig eller permanent. Dette førte til at saksbehandlere og fosterforeldre søkte legitimitet i ulike strukturer. Det andre analysespørsmålet ble belyst både gjennom Goffmans dramaturgi, Katz & Kahns sosialpsykologi og Hochschilds teori om emosjonelt arbeid. Her viser jeg hvordan fosterforelderrollen er preget av emosjonelle, men tvetydige, forventninger til hvordan de skal utføre rollen sin. De opplever her en rolletvetydighet, hvor de føler på manglende informasjon om hvordan de skal gjennomføre rollen. Samtidig utgjør fosterforeldre sitt eget publikum, som fører til at de får lite kontinuerlig input om hva som forventes av deres rolle. Saksbehandlere befant seg på den andre siden i en rollekonflikt mellom ulike forventninger til dem som en «støttespiller» eller «sjef». Saksbehandleres handlinger kan på bakgrunn av dette variere mye ved at ulike saksbehandlere kan spille på ulike rolleidentiteter. Ved at de institusjonelle og relasjonelle omstendighetene for fosterforeldre og saksbehandlere var karakterisert av motsigelser og tvetydighet, møtte de ofte på situasjoner hvor de var usikre på hvordan de skulle handle. Dette har blitt beskrevet som utløsende for sensemaking, så derfor ble dette perspektivet valgt til å belyse det siste analysespørsmålet. Her viser jeg hvordan saksbehandlere må skape mening av situasjoner med for mye motstridende informasjon, mens fosterforeldre må skape mening av situasjoner med for lite informasjon. Problematikken med, og nødvendigheten av, sensemaking for de to aktørene ble så diskutert.