Abstract
Oppgaven er en kritisk diskursanalyse av norskkrav i stillingsannonser. Jeg undersøkte 1767 annonser som var publisert med ett års mellomrom. Jeg ønsket å finne ut hvor mange annonser som hadde språkkrav, og hvor mange av disse som hadde krav knyttet til norskprøven. I tillegg prøvde jeg å finne ut om det var regionale forskjeller, forskjeller knyttet til yrker og sektorer og hvilke nivå på norskprøven stillingsannonsene refererte til. Det var også et poeng å se på om språkkravene stod i forhold til arbeidsoppgavene beskrevet i annonsen, og å vurdere om det lå en systemisk diskriminering til grunn. Hovedfunnene i oppgaven var at det var 55% av alle annonser som hadde et språkkrav i annonsen. Det var bare 3,9% som hadde krav knyttet til norskprøver. De sektorene som etterspurte norskprøven mest, var helsesektoren og stillinger knyttet til barnehager. Kravene varierte fra A2 skriftlig til C1 på alle ferdigheter. Det var strengere språkkrav til sykepleiere og vernepleiere enn til leger og helsefagarbeidere. Det var en viss sammenheng mellom innvandrertetthet og stilte språkkrav. Unntaket var Oslo, som har den høyeste andelen innvandrere. Den prosentvise andelen av annonsene som etterspurte norskferdigheter lå under landsgjennomsnittet i dette fylket. Det ser ut til at språkkravene blir strengere og det blir mer vanlig å stille språkkrav til arbeidssøkeren. Jeg så nærmere på et mindre utvalg annonser som etter mitt skjønn hadde strengere språkkrav enn det som var forventet. Dette gjaldt stillinger som etterspurte C1 nivå og en stilling som kokk som etterspurte B2. En av årsakene til at språkkrav kan oppfattes som diskriminerende, er at arbeidsgiver utøver en stor grad av skjønn. Dette skjønnet er basert på arbeidsgivers tidligere erfaringer og språkholdninger. Jeg fant i denne oppgaven at språkkrav kan være et uttrykk for systemisk diskriminering.