Abstract
Denne masteroppgaven undersøker personvern og presseetikk i #metoo-saker. Studien er en komparativ analyse av dekningen i Norge og Sverige, og baserer seg på kvalitative intervjuer med norske og svenske journalister som dekket #metoo. Hvordan journalistene forholdt seg til retningslinjer, og om det har vært en endring før, under og etter #metoo, er hovedfokuset. Strakk retningslinjene til i avsløringssaker om seksuell trakassering og vold? Og var det egentlig flere grenseoverskridelser i Sverige enn i Norge? De viktigste forskningsmessige resultatene i oppgaven baserer seg på hvordan journalister tok til seg kunnskap av hverandres erfaringer, på godt og vondt. Det er blant annet arbeidet med et stort omfang anonyme kilder, der journalistene viste enighet om at budskapet var viktigere å formidle enn det var å ha åpne kilder. Omfanget av vitnemål fra ofrene, pekte på et strukturelt problem, og det var det journalistene i stor grad ønsket å få frem. Arbeidet med oppropene var en ny måte å formidle et kritikkverdige forhold på. Norge hadde et fortrinn ved ligge tidsmessig bak Sverige og følge svenske journalisters eksempel. Det har også vært avsløringer om maktpersoner som har blitt identifisert i mediene. Her har norske journalister i stor grad hatt en mer forsiktig tilnærming enn de svenske journalistene. Bar Vulkan-saken beskrives som et vendepunkt i arbeidet med anonyme og myke kilder. Samtlige journalister er enige om at grensene ble forskjøvet under #metoo-klimakset, men at disse på et tidspunkt ble flyttet tilbake igjen da det ble rom for å tenke over sitt eget arbeid, og se hvordan andre redaksjoner hadde løst presseetiske dilemmaer i forbindelse med publisering.
This master thesis examines privacy and press ethics in #metoo articles. The study is a comparative analysis of the #metoo coverage in Norway and Sweden and is based on qualitative interviews with Norwegian and Swedish journalists who covered #metoo. How the journalists related to ethical guidelines, and if there were any changes before, under or after #metoo is the main focus. Did the guidelines cover dilemmas concerning disclosure of sexual harassement and violence? Were there actually more crossing the boundaries in Sweden than it was in Norway? The most important findings are based on the way journalists learned from eachother’s experiences while covering such cases. In the work of anonymous sources in a large scale, the journalists agreed that the message was more important than to reveal who the sources were. The large scale of statements from victims, pointed out a strucural problem in societies. The appeals (oppropene) made the journalists find new ways to solve cases and reveal critizisable actions. Norway had an advantage being behind Sweden in terms of time so that they had the opportunity to look to Sweden. There have also been reveals of people in power identified in the press. Norwegian journalists were more careful in doing so. The «Bar Vulkan case» is described as a turning point in the work with anonymous and soft sources. All journalists participating agreed that the boundaries were moved regarding #metoo but at some point the boundaries were moved back again. This happened when the #metoo climax was over and the journalists got to consider their own work, and also how other journalists had solved press ethical dilemmeas regarding publishing.